Tekst: Arild Tornes
Veganere er kjent for å være glade i dyr, kresne til hva de spiser og opptatt av å lese innholdsfortegnelser. Veganisme beskrives vanligvis som en etikk eller en livsstil som går ut på å velge plantebasert mat og forbruksvarer i sammenheng med å ta avstand fra utnytting av dyr. Kort fortalt er veganere folk som ikke vil spise eller skade dyr. Men hvor kommer veganismen fra og hvor lenge har det vært veganere? La oss ta en titt på veganismens historie.
Når vi ser bakover i tid flyter veganismens historie over i vegetarianismens historie. En som har studert dette er historiker og tidligere daglig leder av International Vegetarian Union (IVU) John Davis. I 2012 ga han ut e-boken World Veganism – past, present and future som et resultat av dette arbeidet, noe som er hovedkilden for denne teksten.
I dag forbindes et vegetarisk kosthold ofte med en diett som utelukker kjøttmat, men inkluderer egg og melk. Davis’ oppdagelser viser derimot at de første som omtalte seg som vegetarianere sverget til et helt plantebasert kosthold av dyrevernhensyn – de var veganere! Den moderne veganbevegelsen startet i 1944 med stiftelsen av The Vegan Society i England, men selve ideen om at mennesker bør leve helt plantebasert og skåne dyr for utnytting er tydelig til stede allerede i 1800-tallets vegetarbevegelse. De eldste sporene etter veganske tanker finner vi imidlertid så langt tilbake som antikken. Som med historien ellers domineres veganismens historie av mannsnavn – noe som er ironisk da bevegelsen i dag har en klart størst kvinneandel.
Donald Watson og The Vegan Society
På slutten av andre verdenskrig dannet en gruppe britiske vegetarianere, med Donald Watson og Elsie Shrigley i spissen, The Vegan Society – den aller første veganforeningen. I den forbindelse ble ordet «veganer» oppfunnet. Selve ordet veganisme ble avledet fra de første og siste bokstavene i vegetarianisme, med begrunnelsen «because veganism starts with vegetarianism and carries it through to its logical conclusion».
The Vegan Society ble stiftet en gang i november 1944, og 1. november regnes derfor som den internasjonale vegandagen og markeres av veganere over hele verden. Bakgrunnen for stiftelsen var en lengre debatt innad i The Vegetarian Society om hvordan foreningen burde stille seg til andre animalske produkter enn kjøtt. Diskusjonen hang sammen med problemstillingen om hvorvidt vegetarianisme burde knyttes til dyrevern eller ikke. De veganske medlemmene av foreningen ønsket opprinnelig å opprette en egen seksjon innenfor The Vegetarian Society, men da dette ikke gikk gjennom hos ledelsen ble resultatet stiftelsen av en egen forening. [1]
Veganisme: for plantekost og dyrs frigjøring
I første nummer av The Vegan News fra november 1944 skrev Watson at det ikke fantes noen gode grunner til at vegetarianere, som allerede tok avstand fra kjøtt, burde støtte annen utnytting av husdyr. Bakgrunnen for denne uttalelsen var hans oppfatning om at forholdene for kyrne i melkeproduksjonen var like ille, eller til og med enda verre, enn for kyrne i kjøttproduksjonen. [2] Den veganske fraksjonen i The Vegetarian Society hadde tidligere identifisert seg som vegetarianere, eller «total-vegetarians», men siden The Vegetarian Society ikke ville utelukke bruk av melkeprodukter fra sin definisjon av vegetarianisme, trengte Watson og hans følgere et nytt ord. Ordet «vegansk» ble oppfunnet for å tjene dette formålet, og ble først brukt om et rent plantebasert kosthold. Etter hvert ble den etiske begrunnelsen for å leve på plantekost inkludert i selve definisjonen. [3] I 1951 skrev Leslie Cross, visepresident i The Vegan Society, til The Vegetarian World Forum:
Formålet til [The Vegan Society] skal være å avskaffe menneskets utnytting av dyr […] ordet veganisme skal betegne doktrinen om at mennesker bør leve uten å utnytte dyr. [4]
Cross skrev at veganismen først og fremst handlet om dyrs frigjøring, og at det nåværende herre/slave-forholdet mellom mennesker og dyr måtte avskaffes før et bedre forhold kan skapes. Han spesifiserte at de søkte en stans av bruken av dyr til mat, varer, arbeidskraft, jakt, dyreforsøk og andre former for utnytting. Veganisme ble dermed definert som noe som handler om mye mer enn kun kosthold og forbruksetikk. Det essensielle budskapet er et oppgjør med den tradisjonelle utnyttingen av dyr – noe som også har en politisk dimensjon.
Kostholdsveganere?
Distinksjonen mellom det å ha et plantebasert kosthold av for eksempel helsehensyn, og det å ha en etisk og politisk oppfatning om at menneskets utnytting av dyr bør avskaffes, har i nyere tid skapt begrepene kostholdsveganere og etikkveganere. Veganere opptatt av den etiske dimensjonen ved levemåten vektlegger imidlertid at veganisme alltid har hatt en radikal dyreetisk motivasjon og derfor ikke kan reduseres til en diett – og at «helvegetarisk» dermed er rett ord å bruke om et 100% vegetabilsk kosthold. [5] Både veganisme og vegetarianisme er allikevel begreper med et meningsinnhold som har forandret seg over tid, og som er gjenstand for en viss ideologisk debatt.
The Alcott House og 1800-tallets vegetarbevegelse
Når vi ser etter veganisme i historien før selve begrepet veganisme oppsto, må vi operere med en løsere definisjon for å finne idéer og praksiser som ligner. Nøkkelord her blir ikke-utnytting eller ikke-vold mot dyr, eller beskyttelse av dyr, som begrunnelse for et vegetabilsk forbruk.
Ordet «vegetarianer» har eksistert i rundt ett århundre lenger enn «veganer». Tidlig på 1800-tallet fulgte flere en plantebasert diett, men de fleste inkluderte melk og egg i dietten og kalte seg ikke vegetarianere. Den første registrerte bruken av ordet «vegetarianer» er fra aprilutgaven av journalen til The Alcott House i Surrey, like utenfor London i 1842. Der ble begrepet brukt om en helt plantebasert diett, som blant annet ble begrunnet ut fra dyrevernhensyn. [6]
Det tidligste dokumenterte forsvaret for en helt plantebasert (eller vegansk) diett finner vi hos Dr. William Lambe (1765-1848), medlem av Royal College of Physicians. I 1806 la han om til et plantebasert kosthold på grunn av skrantende helse. Han skrev flere bøker om ernæring og argumenterte for helsegevinstene av destillert vann og plantekost. En av hans pasienter, John Frank Newton (1770-1837), førte budskapet videre. I 1811 gav Newton ut The Return to Nature: or, A defence of the vegetable regimen, dedikert til Dr. Lambe. Der inkluderte han medfølelse for dyr som begrunnelse for dietten. Menneskets tilpasning til et animalsk kosthold beskrev han som en fysisk og moralsk degradering, et fall fra den ideelle tilstanden i Edens hage og et brudd med Guds vilje – bokstavelig eller metaforisk. [7]
Frankensteins vegetariske monster
Den berømte romantiske dikteren Percy Bysshe Shelley (1792-1822), som i hvert fall i en periode levde vegansk, var påvirket av Newton og hans verk. Percy Shelley var gift med Mary Shelley, som skrev den berømte boken Frankenstein (1818). Lik flere forfattere innen den romantiske bevegelsen på 1700- og 1800-tallet sverget de til en kjøttfri diett, og var opptatt av dyrevern. Etisk vegetarianisme går igjen i flere av Shelleys tekster og også i Frankenstein, hvor Dr. Frankensteins monster foretrekker nøtter og bær og unngår mat som krever dyreliv. [8]
The Return to Nature ble en viktig inspirasjon også for pedagogen James Pierrepont Greaves, som grunnla det veganske lærestedet The Alcott House i 1838. The Alcott House var et selvdrevent kollektiv og en skole, med radikale ideer om utdanning og oppdragelse, og en vegansk filosofi. I tillegg til The Return to Nature var de pedagogiske ideene til amerikaneren Amos Bronson Alcott (1799- 1888), som stedet ble oppkalt etter, og den sveitsiske pedagogen Johann Heinrich Pestalozzi også sterke inspirasjonskilder. Amos Bronson Alcott var en idealistisk forkjemper for mange sosiale progressive saker: Han var engasjert i kampen for et mer humant utdanningssystem og tilhenger av abolisjonisme (motstander av slaveriet), veganisme, sosialisme, likestilling, ikke-vold og sivil ulydighet. Alcott var en sentral person innen den amerikanske trancendentalismen, en litterær og filosofisk bevegelse med røtter i romantikken og inspirert av indisk filosofi. Her finner vi kjente forfattere som Ralph Waldo Emerson og Henry David Thoreau, som var venner av Alcott. I sitt mesterverk, Walden (1854), skriver Thoreau at han føler avsky mot animalsk mat og at mennesker ikke burde drepe og spise dyr, men det var et ideal han ikke helt klarte å leve opp til selv. På et tidspunkt besøkte Thoreau Fruitlands – Alcotts veganske jordbruksprosjekt.
Fruitlands: 1840-tallets hippiekollektiv
På 1840-tallet grunnla Alcott sammen med Charles Lane et vegansk jordbrukskollektiv med navnet Fruitlands i Harvard, Massachusetts. Fruitlands kan sammenliknes med et slags hippiekollektiv, hvor spiritualitet og motstand mot undertrykkelse stod i sentrum. Beboerne gikk inn for å leve i enkelhet, produsere det de selv trengte, og dele på godene. De lagde linklær for å unngå bomull og ull, siden bomull ble produsert av slavene i sørstatene og ull kom fra dyrs slaveri. De unngikk alle dyreprodukter som melkeprodukter, egg og honning, og de ville heller ikke bruke dyr til å pløye jorden – noe de gjorde et unntak for på slutten da de fikk problemer med å få det til å gå rundt. På grunn av økonomiske problemer ble Fruitlands et kort eksperiment. Alcott ble beskrevet som svært idealistisk, men lite praktisk og økonomisk anlagt. [9]
The Vegetarian Society ble stiftet i 1847, av representanter fra The Alcott House og Bible Christian Church (BCC). Medlemmene fra BCC gikk ikke så langt som representantene fra The Alcott House. De var det vi i dag kaller lakto-ovo-vegetarianere, som tok avstand fra kjøttmat, men tillot melk og egg i dietten. BCC-medlemmene hadde det økonomiske overtaket i organisasjonen, noe som fikk en del å si for definisjonsmakten. The Vegetarian Society definerte dermed ikke vegetarianere som noen som fulgte et helt plantebasert kosthold. Foreningens formål var avstandstaking fra kjøtt (fisk og fugl inkludert), men de lot avstandstaking til melk, egg og andre animalske produkter være helt opp til hvert enkelt medlem.
Melk og egg til besvær
I perioder diskuterte foreningen et eventuelt navneskifte for å bedre reflektere det de stod for. Noen forslo VEM Society (Vegetables, Eggs and Milk) og Food Reform Society, men ingen av forslagene ble vedtatt. [10] Over lengre tid har dermed betydningen av ordet «vegetarianisme» vridd seg fra å bety et helt plantebasert kosthold til å inkludere egg og meieriprodukter. Veganerne i foreningen var i mindretall og ønsket å være pragmatiske og lojale, helt til de på 1940-tallet ble mann- og kvinnesterke nok til å stifte sin egen forening. Før opprettelsen av en egen forening brukte de gjerne «strict vegetarians» eller «non-dairy vegetarians» for å beskrive eget kosthold.
En kjent person som gav vegansaken støtte og positiv oppmerksomhet var Mahatma Gandhi. Selv om Mohandas K. Gandhi (1869- 1948) ble oppdratt vegetarisk, gav han den britiske dyrerettighetsforsvareren Henry Salt æren for å ha gjort han til en etisk overbevist vegetarianer. I en tale han holdt for London Vegetarian Society i 1931 understreket han den dyreetiske begrunnelsen for å leve vegetarisk. Om melk sa han at det ikke bør inkluderes i et strikt vegetarisk kosthold, og han gikk så langt som å beskrive sin egen melkedrikking som en tragedie. Han prøvde å kutte ut melk flere ganger, men ble fysisk dårlig av det. [11]
Veganere i den førmoderne verden?
Idéen om at mennesker bør ha medfølelse for dyr og avstå fra å drepe og spise dem er ikke kun tankegods fra tidlig moderne tid, men er tydelig til stedet i antikken. Det har ikke vært en utbredt oppfatning, men den har hatt noen tydelige stemmer. Vi finner slike radikale dyrevernere i blant annet antikkens Hellas og i India. Kjente eksempler er tenkere som Pythagoras (580-500 f.kr.), Siddharta Gautama Buddha (563-483 f.kr.) og Mahavira (599-527 f.kr.), og de religiøse bevegelsene de inspirerte og var en del av. For ettertiden har disse vært en inspirasjonskilde til en medfølende og ikke-voldelig behandling av dyr. I den forstand står veganismen i gjeld til dem, selv om disse religiøse tenkerne hovedsaklig var lakto-vegetarianere.
Porfyrios’ fiktive dialog
Den tydeligste og eldste referansen til veganske tanker finner vi hos den greske ny-platonske filosofen Porfyrios i De abstinentia ab esu animalium (”Om avholdenhet fra animalsk mat”). Teksten ble skrevet i Sicilia på siste halvdel av 200-tallet, og Porfyrios argumenterte for at vi skylder dyr rettferdig behandling og at det er galt å ta livet av dem for matproduksjon. Deretter reiste han en vegansk utfordring:
Hvis noen tenker at det er urettferdig å drepe dyr bør vedkommende heller ikke bruke melk, eller ull, eller sauer, eller honning. For slik du skader en mann ved å ta fra han sine klær, skader du sauen ved å ta ullen … På samme måten er heller ikke melk produsert for deg, men til dyrets unger. Bien samler også honning som mat til seg selv; som du, når du tar den vekk, bruker til dine egne gleder. [12]
Dette er en vegansk argumentasjon fra 200-tallet, men det er ikke en som Porfyrios selv var villig til å følge. Han presenterte den i en fiktiv dialog og argumenterte så mot den. Porfyrios skrev at husdyrbruk kan være gjensidig fordelaktig for folk og fe, og at det ikke trenger å ta livet av dyrene. Dette motargument er også ett som mange veganere i dag vil kjenne igjen. Det interessante her er likevel at dette ble debattert i Porfyrios’ tid – noe som kan tyde på at det var folk som argumenterte på denne måten og levde etter det. Men det har vi ingen dokumentasjon på.
En arabisk opprører
En forsvarer av veganske prinsipper finner vi derimot i den arabiske poeten og tenkeren Al-Ma’arri (973-1057 f.kr.). Han levde i Syria under den såkalte islamske gullalderen. Fra barndommen av var han blind. Al-Ma’arri var særegen for sin tid, en kritiker av religion, overtro, autoriteter og urettferdighet. I et av sine dikt oppfordret han folk til å ikke spise kjøtt eller fisk, og å ikke ta melken, eggene, eller honningen til dyrene. I den forbindelsen skriver han at urettferdighet er den verste forbrytelsen og impliserer dermed at mennesker bør behandle dyr rettferdig og at utnytting av dyr er urettferdig. Han avslutter denne delen av teksten med å si at han ikke lenger vil støtte dette. Et annet sted skrev han at han foretrakk tresko siden de ikke lages av andres hud. [13]
I motsetning til Porfyrios og på linje med moderne veganere oppfattet ikke Al-Ma’arri «transaksjonen» av animalske produkter mellom dyr og mennesker som rettferdig og jevnbyrdig. Hvor han fikk disse ideene fra eller om det var flere som tenkte på samme måte vet vi ikke, men det virker usannsynlig at det kun er et helt unikt tilfelle.
Et fristilt menneske/dyrforhold
Det er en svært begrenset mengde historisk dokumentasjon vi har fra førmoderne tid, spesielt når det gjelder stemmene til marginale minoriteter, som mulige veganere. De fleste som har uttrykt solidaritet med dyr og fordømte slakten av dyr har vært lakto-vegetarianere, og har forsvart muligheten for et dyrevennlig og drapsfritt husdyrbruk. Kritikk av enhver utnytting av dyr er sjeldnere. Dette er imidlertid ikke så overraskende, med tanke på hvor avhengig samfunnet tidligere har vært av husdyrbruk. I den moderne verden har ny kunnskap og teknologiske nyvinninger gitt oss muligheten til å fristille oss fra det skjeve avhengighetsforholdet mellom dyr og menneske, og stadig flere stiller kritiske spørsmål rundt dyrenes stilling i samfunnet.
Referanser
[1] Rod Preece, Sins of The Flesh: A History of Ethical Vegetarian Thought, UBC Press 2009, side 298-299.
[2] The Vegan News, Nr 1, November 1944, http://www.ivu.org/history/europe20b/vegan_news_1.pdf
[3] John Davis, World Veganism – past, present and future, 2012, side 65-66.
[4] Min oversettelse. Leslie Cross, «Veganism Defined», The World Vegetarian Forum, No. 1, Vol. 5, Spring, 1951, side 6-7. Fra International Vegetarian Union (IVU): http://www.ivu.org/history/world-forum/1951vegan.html
[5] «Vegetarianism», av Lee Hall i Encyclopedia of Activism and Social Justice, SAGE Publications 2009, side 1431-1432.
[6] World Veganism, side 32, 34.
[7] World Veganism, side 15-16, 19-20. John Frank Newton, The Return to Nature: or, A defence of the vegetable regimen, T. Cadell og W. Davies, Strand, London 1811. Nettversjon: https://openlibrary.org/books/OL24973008M/The_return_to_nature_or_A_defence_of_the_vegetable_regimen
[8] World Veganism, side 21-22.
[9] World Veganism, side 30-35. «Bronson Alcott: A glimse of our vegetarian heritage» av Karen Iacobbo fra IVUs nettside: http://www.ivu.org/history/usa19/bronson-alcott.html. Mer om Amos Bronson Alcott og Fruitlands: http://www.alcott.net. «Henry David Thoreau (1817-1862)» fra IVUs nettside: http://www.ivu.org/history/usa19/thoreau.html
[10] World Veganism, side 33
[11] World Veganism, side 61-62. «The Moral Basis of Vegetarianism» av Mahatma Gandhi, tale holdt for London Vegetarian Society, 20. november 1931. IVUs nettside: http://www.ivu.org/news/evu/other/gandhi2.html
[12] World Veganism, side 9. Min oversettelse. On Abstinence from Animal Food, av Porfyrios, oversatt av Thomas Taylor, 1823, side 11- 14. http://www.tertullian.org/fathers/porphyry_abstinence_01_book1.htm
[13] World Veganism, side 11. «Al-Maʿarri», artikkel i Wikipedia: http://en.wikipedia.org/wiki/Al-Ma%CA%BFarri. Dikt av Al-Maʿarri, inkludert «I No Longer Steal From Nature» med veganbudskapet: http://www.humanistictexts.org/al_ma’arri.htm#Sanctity of Life