Disse innleggene var på trykk sommeren 2010 i Klassekampen, og er en respons på innlegg om dyrs rettigheter av Ragnar Næss.
—
Om dyrs rettigheter
Ragnar Næss hadde noen interessante betraktninger om begrepet ”dyrs rettigheter”, tross sin avvisning av det i KK 28. Juli. Først skriver han under på den offisielle ideologi om at vi bør ”redusere unødvendig lidelse”. Så kommer påstanden om at dette ikke kan gjøres med å appellere til ”dyrs rettigheter”. Det er et godt poeng. Men nå har ikke argumentet for ”dyrs rettigheter” noe som helst med kravet om å ”redusere unødvendig lidelse” (slik det offisielt forstås) å gjøre.
Dyr har heller ingen rett til liv, skriver Næss, og viser til at de ofres til blant annet matproduksjon. Det er korrekt at dyr ikke har noen juridisk rett til liv, men om de har en moralsk rett til liv er en annen sak. Det som er lov er ikke nødvendigvis moralsk godt eller rettferdig. Mennesker må ta ansvar for egne valg, de kan ikke unnskylde seg ved å si de kun følger lover og tradisjoner eller renner med strømmen.
Vi som hevder dyr har rett til liv må så klart promotere vegetariansime/veganisme. Dyrerettigheter er synonymt med det. Når dyrerettighetsbegrepet brukes på andre måter, som ved å krever flere reguleringer for å lindre lidelsene til husdyrene, er jeg enig med Næss at det er helt malplassert. Skapninger som ikke har rett til sitt eget liv har ingen rettigheter i det hele tatt. Dyrerettighetsetikken krever ikke reformer av næringene som bruker dyr, men nedleggelse av dem, og positiv utvikling av ikkevoldelig samkvem og et plantebasert økologisk landbruk.
I motsetning til Næss vil jeg påstå at budskapet om «dyrs rettigheter” gir mer mening enn mange av menneskerettigheter som fremmes. Rettighetene som forsvares på vegne av dyr er absolutt de mest basale: La dem være i fred. Det er ikke et krav om innføring av massive velferdsordninger. Selv om vi ikke er like eller på kommunikativ bølgelengde, det er heller ikke alle mennesker, kan vi respektere dem som likeverdige. Vi kan respektere at de som oss har en bevisst interesse i sitt eget liv og derfor la være å skade dem.
Respekt for den andre blir en tom retorikk hvis det ikke etterfølges av en vilje til å forsake personlige vinninger som skjer på den andres bekostning. Vi har for eksempel et forbud mot kjøp av sex, men de aller fleste støtter mer voldelig utnytting gjennom sin diett. Å påstå at hva en spiser er en privatsak blir som å rettferdiggjøre seksuelle overgrep med at seksualitet er en privatsak. Det personlige er politisk. Å slutte å spise og konsumere dyr er et enkelt valg i vårt overflodssamfunn og vil over tid stimulere til økt produksjon og tilgjengelighet av vegetariske varer.
Arild Tornes,
Styremedlem i Norsk Vegansamfunn
…
Uklar etikk II
I sitt svar 18. august hevder Ragnar Næss at forsvaret for at dyr har rettigheter og egenverdi er uklart og svermerisk. Selv skriver han at vi bør spare dyr for unødvendige lidelser og fremhever det som en nøktern og seriøs holdning. Det krever forklaring og Næss bidrar ikke mye til klargjøring selv.
Betydningen av begrepene ”rettigheter”, ”egenverdi” og ”likeverd” innen dyrerettighetsteori – som Næss stiller seg helt uforståelig overfor – har blitt tydelig artikulert av filosofer som har jobbet med det (for eksempel Tom Regan, Evelyn B. Pluhar og Gary L. Francione). Så betydningen skulle ikke vært så vanskelig å få med seg hvis en setter seg inn i det. Hans eget forslag om å ”verne dyr for unødvendig lidelse” serveres derimot fullstendig uten forklaring og har ingen substansiell betydning bortsett fra at det høres fint ut. Det virker heller ikke klargjørende, rasjonelt eller som noe annet enn svermeri når han på slutten lener seg til tradisjonene og religionenes myter som støttepunkt.
”Gjensidighet” er en egenskap som mennesker deler og er en forutsetning for mellommenneskelig moral, skriver Næss. Det er delvis sant. Men Næss gjør feil når han likestiller aktørene i den moralske diskursen med dens gjenstander. Mange mennesker er ikke moralske aktører men tilkjennes likevel moralske rettigheter, som barn, sinnssyke og tilbakestående. Da viser det seg at det likevel ikke er nødvendig å være en rasjonell moralsk aktør for å ha en rett til ikke å bli sendt til et forsøkslaboratorium eller et slakteri.
Næss lurer hva de praktiske konsekvensene av å respektere dyr på denne måten innbærer. Det betyr å gå bort i fra det egoistiske synet vi har på andre dyr som objektiverer dem enten som nyttige ressurser eller foraktelige skadedyr. Respekt er et tomt ord hvis det ikke følges av en forpliktelse til å avstå fra eller å forvolde minst mulig skade. Som i vår omgang med andre mennesker handler det om å søke ikkevoldelige alternativer på konflikthåndtering.
Arild Tornes,
Styremedlem i Norsk vegansamfunn