Lammenes stillhet

Fotografi (nærbilde) av et lam som ser inn i kameraet.

Foto: Pixabay.

De søte lamungene på jordene og lammelåret på påskebordet oppleves av mange som to vidt forskjellige ting. Hva er det som gjør at dyrevenner som aldri ville skadet en lamunge selv, fortsatt spiser lam i påskehøytiden – og er dette en tradisjon som kan endres?

Kronikk av Marte Munkeli. Først publisert i Dyrebeskyttelsens medlemsblad «Dyrenes Forsvarer» 1 – 2015.

Den stille uka

Det nærmer seg påske, og vi går snart inn i det som kalles den stille uke. Der jula for mange er fylt av gjøremål, kjøpepress, stress og forventninger fra både en selv og andre, er påsken i større grad en høytid vi kan fylle med det innholdet vi selv ønsker oss. Mange fridager etter hverandre gir rom for sosialt samvær og fellesskap, men også til avslapning, refleksjon og ettertanke.

Selv om mattradisjonene i påsken er svakere enn i jula, står to tradisjoner spesielt sterkt hos nordmenn. Den første er egg, som har blitt et symbol for påsketiden. Vi spiser dobbelt så mange egg i påsken enn ellers; i snitt ett hver dag. Siden en høne legger om lag ett egg om dagen, vil det si at i påsken har i praksis hver nordmann hver sin høne for å dekke dette forbruket. Det i seg selv er verdt å reflektere over.

Den andre sterke mattradisjonen i påsken er lam. Selv om det for mange av oss er lett å kjenne empati med denne lille dyreungen, fortsetter de aller fleste av oss å spise dem. Det får meg til å undre – hvorfor står disse tradisjonene så sterkt, og hvorfor er det så vanskelig å bryte ut av dem?

Bambifaktoren hjelper ikke lammene

Mennesker som er opptatt av dyrs ve og vel anklages ofte for å være mest opptatt av de søte dyrene. Vi anklages for å kun bry oss om dyrene vi lett får empati for, de med store øyne og rufsete pels, og med personlighetstrekk vi setter pris på. I så fall skulle man jo tro at det å spise lam ville være en historisk antikvitet. Få dyr er mer egnet til å vekke vår sympati og beskyttelsesinstinkt enn lamunger. Likevel slakter og spiser vi 1,2 millioner av dem hvert år, noe som utgjør om lag 5,5 kilo kjøtt av lam per person i året (1).

Dette er lite sammenlignet med hvor mye vi spiser av andre dyrearter: Vi spiser blant annet 21 kilo grisekjøtt, 13 kilo kukjøtt og 8,5 kilo kyllinger i året (1). I påsken er det imidlertid lam det er høysesong for, godt hjulpet av tilpasset reklame fra butikkene. Også Opplysningskontoret for egg og kjøtt, Matprat.no, er aktivt ute med oppskrifter og tilberedningstips. De fleste av oss oppfatter ikke dette som reklame eller propaganda, men som nøytral informasjon, kanskje fra et myndighetskontor?

Å spise lam og annet kjøtt defineres av våre omgivelser som normalt, naturlig, og til og med nødvendig. Dette gjøres så subtilt at vi knapt legger merke til det (2). Mennesker ønsker å spise kjøtt, og vi oppfatter derfor ikke presset om å gjøre det som ukomfortabelt. Det vi ønsker å gjøre og det vi blir fortalt vi bør gjøre er i perfekt harmoni. Disharmonien oppstår idet en tredje faktor kommer inn i bildet, nemlig vårt selvbilde som dyreelskere.

Behagelighetens pris

Som mennesker er vi flinke til å kategorisere omverdenen og henge informasjonen på ulike knagger i hodet vårt. Lam vi klapper og ser morsomme videoer av er dyr som fortjener vår beskyttelse og kjærlighet. Lam vi spiser er mat. Koblingen om at dette er det samme dyret er for de fleste svak, og mange er ærlige på at de arbeider aktivt for å ikke tenke på det.

Vi kunne aldri forestille oss å skade eller drepe et lam. Samtidig ønsker vi å fortsette å spise dem.

Av og til opplever vi alle såkalt kognitiv dissonans på ulike områder i livet – et misforhold mellom holdningene vi har og handlingene vi gjør. I spenningstilstanden som oppstår på grunn av denne konflikten, er hjernen vår svært dyktig til å rasjonalisere bort ubehagelige tanker. For eksempel har de fleste av oss en opplevelse av oss selv som mennesker som vil dyr godt, og ikke ønsker å påføre dem vondt. Vi kunne aldri forestille oss å skade eller drepe et lam. Samtidig ønsker vi å fortsette å spise dem. For å skape balanse må vi enten endre våre handlinger, altså slutte å spise dyra, eller endre våre tanker og finne et psykologisk forsvar for hvorfor det er ok å spise dem.

De fleste av oss velger det siste alternativet, fordi det har en lavere kostnad: Det er enklere å endre tankesett enn å endre på handlingsmønstre. Vi tenker derfor på de lammene vi vet eller tror har hatt gode liv, vi finner trøst i at de fleste produksjonsdyr tross alt har det verre enn lam, vi tenker at hvis vi ikke spiser lammene blir det for mange av dem, eller at hvis vi ikke spiser dem ville de aldri fått muligheten til å leve i det hele tatt. Vi resonnerer at forholdene til dyrene er verre i utlandet, at vi er redde for å få mangelsykdommer, at vi ikke vil bli ekstreme, at alle andre gjør det, at vi alltid har spist dyr – og så videre. Det finnes knapt den unnskyldning vi ikke er villige til å akseptere for å slippe den høye kostnaden ved å endre vårt handlingsmønster. Til slutt blir det imidlertid noen andre som må betale prisen for at vi selv velger det komfortable – nemlig dyrene.

Kjæledyr og kjeledyr

Når vi ser et lammelår på bordet ser vi ikke for oss det levende lammet, utover muligens et kort ubehagelig øyeblikk vi raskt undertrykker. Vi lar tankene heller gå til det behagelige: til lange tradisjoner og gode opplevelser av fellesskap med venner og familie, og smaker og lukter vi kjenner og har gode assosiasjoner til. For de av oss som har opplevd en bevisstgjøring rundt vårt forhold til dyr som mat, er det nettopp i vårt møte med sosiale forventninger fra andre at det kan bli konfliktfylt.

Mat er ikke, og har i menneskets moderne historie heller aldri vært, kun et spørsmål om det rent ernæringsmessige. Mat er kulturarena, sosialt språk og fellesskap. Selv om vi sjelden reflekterer over det eller er bevisste på det, er valgene vi gjør i butikken og ved middagsbordet styrt av en komplisert matrise av preferanser, lyst, økonomi, kunnskap (og mangel på dette), helse, tilgjengelighet, vaner, normer, tabuer, ønsker og sosialt press.

Etiske vurderinger kommer for mange langt ned på denne ubevisste prioriteringslista. Det å takke nei til lammelåret i påsken er å sette seg selv utenfor måltidsfellesskapet – selv om man spiser tilbehøret eller har med en egen hovedrett. Samtidig blir man en sår tommel for de andre rundt bordet, som helst vil slippe å bli påminnet om koblingen mellom våre kjæledyr og våre kjeledyr – dyrene vi elsker og dyrene vi spiser. Uansett om man ønsker det eller ikke, vil det å være en person som velger å ikke spise dyr tydeliggjøre de andres valg om å gjøre det, og bare det i seg selv kan være ubehagelig og derfor konfliktskapende.

Påskebord uten lidelse

Påsken er en fin tid til refleksjon rundt vårt forhold til og forbruk av dyr, og prøve seg fram med plantebaserte alternativer på kjøkkenet. I dag er det veldig lett å gjøre små grep i hverdagen som vil gjøre stor forskjell for dyrene: Hva med å velge plantemelk av soya eller havre i stedet for kumelk, lage en rett med bønner og linser i stedet for kjøtt, eller prøve deg fram med tofu, seitan og soyaprodukter? Kanskje du kjenner andre med omsorg for dyr du kan invitere til et alternativt påskebord hvor alle bidrar med hver sin veganske rett? Å velge annerledes enn flertallet kan være tøft og ensomt, men det kan også være givende, lærerikt, sosialt og morsomt.

Jeg ønsker alle en god og dyrevennlig påske.

 

Kilder:

, , , , , , , , , , , , , , , , ,

No comments yet.

Legg igjen en kommentar

[print_link]

Org.nr.: 895215732 / Bankkonto: 1503.71.30351 / e-post: kontakt@vegansamfunnet.no