Dyrerettighetsbevegelsens strategier

New Zealand Open Rescue dokumenterer og opplyser om forholdene i industrilandbruket, redder dyr og forsvarer veganisme.

Bør dyrerettighetsbevegelsen arbeide for å forandre lovene eller er det andre måter å fronte vår sak på som fungerer bedre?

Dette er et spørsmål som er mye debattert innad i bevegelsen, og det er også et spørsmål som har opptatt andre sosiale bevegelser. Rettssosiolog Rune Ellefsen ser her på hvilke muligheter og begrensninger rettssystemet har for dette formålet.

 

Av Rune Ellefsen

I 2010 trådte den nye dyrevelferdsloven i kraft. Interessegrupper, offentlige institusjoner, og dyrevernorganisasjoner deltok aktivt i den politiske prosessen før loven ble vedtatt. Men hvilke påvirkningsmuligheter har egentlig dyrerettighetsbevegelsen i slike lovprosesser? Og er det farer forbundet med å satse for mye på rettslige virkemidler?

Dyrevelferdsloven har ikke medført nevneverdige endringer i dyrenes livsforhold. . . dyrene har fortsatt juridisk status som eiendom, og de kan i hovedsak utnyttes på samme måte som tidligere.

Dyrerettighetsbevegelsens diskusjon om strategier handler om å finne de beste tilgjengelige metodene for å oppnå bevegelsens kortsiktige og langsiktige målsettinger. Denne teksten er skrevet med tanke på å skape diskusjon om den norske dyrerettighetsbevegelsens bruk av det som kalles legalstrategier. Debatten om legalstrategier omhandler hvor hensiktsmessig det kan være for bevegelser, pressgrupper og organisasjoner[1] å bruke rettslige virkemidler – her forstått som press for å påvirke både håndhevelsen av eksisterende lovparagrafer, og endringer i lovtekster og strafferammer, i tillegg til bruk av juridisk/rettslig argumentasjon samt anmeldelser, søksmål og annen bruk av rettssystemet[2] – i arbeidet for å fremme sine politiske mål[3]. Under skriver jeg om dyrevernbevegelsens[4] muligheter til å fremme dyrenes interesser ved bruk av legalstrategier generelt, med fokus på dyrevernorganisasjoners deltakelse i lovprosessen forut for dyrevelferdsloven spesielt.

 

Hvorfor diskutere legalstrategier?

Når man vurderer legalstrategier bør man være klar over rettens negative funksjoner overfor dyr. . . I dag er loven med på å legitimere og normalisere de mest utbredte formene for utnytting av dyr innen industriell husdyrproduksjon, dyreforsøk og liknende.

Lover og rettsregler blir til gjennom maktkamp mellom ulike interessegrupper[5], men det er ikke alltid like innlysende hvem som er vinnere og tapere i prosessene hvor lover utarbeides. Det samme gjelder prosessen i forkant av dyrevelferdsloven. Nå som loven har trådt i kraft er det lite grunnlag for å snakke om viktige seire for dyrerettighetsbevegelsen. Dyrevelferdsloven har ikke medført nevneverdige endringer i dyrenes livsforhold, selv om selve lovteksten er endret på sentrale områder. Dyrene har fortsatt juridisk status som eiendom, og de kan i hovedsak utnyttes på samme måte som tidligere. Loven kan potensielt fungere annerledes i framtiden, men dette vil nok heller skje som resultat av samfunns- og holdningsendringer enn hva som står skrevet i lovteksten.

Hva har dette med diskusjonen om legalstrategier å gjøre? Diskusjoner om bruk av legalstrategier har vært viktige for andre sosiale bevegelser, og kunnskapene herifra bør også brukes av dyrerettighetsaktivister for kritisk å vurdere egne strategier. Når man vurderer legalstrategier bør man være klar over rettens negative funksjoner overfor dyr, som henger nært sammen med kulturelle og økonomiske forhold som avgjør hvordan dyrevelferdsloven fungerer i praksis. I dag er loven med på å legitimere og normalisere de mest utbredte formene for utnytting av dyr innen industriell husdyrproduksjon, dyreforsøk og liknende.

Når jeg studerte[6] dyrevernorganisasjonenes oppfatning av mulighetene for innflytelse ved deltakelse i lovprosessen før dyrevelferdsloven, uttrykte de både optimisme og skepsis. De så muligheter ved å delta, samtidig som de uttrykte sterk skepsis til motpartenes (blant annet husdyrnæringenes) overlegne påvirkningskraft og rettssystemets praksis overfor dyr. Samlet sett framsto organisasjonene allikevel som mer optimistiske enn kritiske til sin egen deltakelse i lovprosessen. Dette optimistiske synet på legalstrategier – rettsoptimisme – gjenspeiler troen på mulighet for store endring til dyrs fordel ved å bruke rettslige virkemidler og argumentasjon: En strategi som i dyrevelferdslovens tilfelle vil måtte bygges på kortsiktige og avgrensete, skrittvise reformer – på veien mot det langsiktige målet som ligger langt frem i tid. I motsetning til rettsoptimisme innebærer en rettskritisk holdning å se at selv om lover og rettsregler blir til gjennom kamp mellom interessegrupper, der de som vinner kampen også gir premissene for lovutviklingen, er det likevel slik at rettsreglene i praksis tilgodeser et videre spekter av interesser enn maktens egne. Også i dette perspektivet er det åpning for innflytelse for dyrevernorganisasjonene. Men hva slags påvirkning er mulig?

 

Dyrerettigheter eller dyrevelferd?

Muligheten for konkrete resultater i påvirkningsarbeidet som ble rettet mot utarbeidelsen av dyrevelferdsloven avhenger av hvorvidt målsettingen er å endre bruken eller behandlingen av dyr. Dyrerettighetsbevegelsens langsiktige mål handler om å endre og motvirke selve bruken av dyr, når bruken i seg selv krenker dyrenes frihet og kroppslige integritet eller medfører lidelse. De som jobber for dyrevelferd har ikke et prinsipielt standpunkt imot å bruke eller drepe dyr for ’samfunnsnyttige’ formål. Dyrevelferdstilhengernes formål er heller å gjøre behandlingen av dyr mindre problematisk mens dyrene holdes i live. Her er altså dyrevelferdsorganisasjoner på linje med den generelle holdningen hos myndighetene og folk flest – dyr skal lide minst mulig så lenge de lever.

Dyrevelferd handler om å regulere den etablerte utnyttingen av dyr, mens dyrs rettigheter handler om å avskaffe den samme utnyttingen.  Abolisjonistiske dyrerettighetstilhengere trekker det fram som et viktig strategisk og prinsipielt poeng å tydeliggjøre skillet mellom dyrevelferd og dyrerettigheter. I diskusjonen av legalstrategier for dyrene er denne forskjellen grunnleggende.

Et avgjørende trekk ved den nye dyrevelferdsloven er at den er en velferdslov, i motsetning til en rettighetslov. De som jobber for dyrs velferd kan i teorien si seg fornøyd med denne loven, mens de som jobber for dyrs rettigheter på ingen måte kan si at loven fungerer i tråd med deres langsiktige målsettinger. Lovens nye formulering om at dyrene har ’egenverdi uavhengig av nytteverdi’ er noe dyrerettighetsgrupper lenge har poengtert. Landbruks- og matminister Lars Peder Brekk slo imidlertid fast at dette prinsippet ikke er ment å gi noen praktisk virkning – det skal kun ha ’symbolverdi’. Når dyrs egenverdi tas inn i loven med en slik hensikt, da formidler loven at det tas større hensyn til dyrene enn hva som er realiteten. Begrepet om egenverdi er en av flere eksempler på at lovteksten gir et falskt bilde av hvordan loven faktisk fungerer overfor dyr.

Landbruks- og matdepartementet dominerte lovprosessen og gjorde det klart i lovforarbeidene at diskusjoner om dyrs rett til liv verken var ønskelig eller relevant. . . Hvordan kan dyrerettighetsbevegelsen fremme sine mål i slike fora?

 

SHAC er en internasjonal kampanje for å stenge Europas største kommersielle dyreforsøkslaboratorie: Huntington Life Science (HLS)

Dyrs rettigheter blir lukket ute

Når man vil forstå forholdene som påvirker politiske prosesser og som avgjør ny lovgivning, er det viktig å være oppmerksom på hvilke tema som lukkes ute av den politiske debatten, og hvilke mulige lover som aldri blir en realitet. Makten til å holde visse temaer utenfor politiske prosesser er i mange sammenhenger helt avgjørende på det politiske området[7]. Etter å ha studert lovprosessen forut for dyrevelferdsloven er det tydelig at de prinsippene som dyrerettighetsbevegelsen bygges på ikke en gang ble diskutert. Myndighetene, ved landbruks- og matdepartementet, dominerte lovprosessen og gjorde det klart i lovforarbeidene at diskusjoner om dyrs rett til liv verken var ønskelig eller relevant. Både etikkfaglige diskusjoner om dyrs rettigheter samt drøftelser av legitimiteten i dagens produksjonsdyrehold og annen kommersiell bruk av dyr, ble i all hovedsak lukket ute av diskusjonene i lovprosessen. Hvordan kan dyrerettighetsbevegelsen fremme sine mål i slike fora,  gjennom kanaler som styres av landbruksmyndighetene og er sterkt påvirket av dyreproduksjonsnæringene?

I en lovprosess hvor dyrerettighetsbevegelsens grunnprinsipper lukkes ute og ignoreres kan det vanskelig la seg gjøre å fremme sine mål uten å inngå kompromisser med egne mål og ved å tilpasse (senke) sine forventninger til hva det er realistisk å få igjennom av mindre velferdsreformer. Det kan se ut som denne utelukkelsen påvirket dyrevernorganisasjonenes måte å delta i lovprosessen. Blant annet ved måten de framstilte sine overordnede formål – som om deres svake posisjon temmet deres egentlige budskap.

Lovprosessen var en arena hvor dyrerettighetsperspektiver ikke fikk noen plass, fordi det lå til grunn en forutsetning om at samfunnet skal kunne påføre dyr lidelser så lenge det har ’viktige’ (økonomiske eller kulturelle) funksjoner i samfunnet. Hele utgangspunktet for å delta i og påvirke lovprosessen er problematisk på flere områder.  Deltar man ut fra dyrerettslige mål bør man vurdere nøye hva man satser på og hvilke negative konsekvenser det kan få. Negative konsekvenser av loven er ofte vanskelig å forutsi fordi selve lovteksten er noe helt annet enn lovens virkninger.

Dyrevernorganisasjonene og mange andre ble gitt mulighet for å ytre seg underveis i lovprosessen, en prosess som faktisk var spesielt åpen. Det var fritt frem for å delta med høringsinnspill, på høringsmøter og i andre sammenhenger hvor det var mulig å gjøre sin mening hørt. Aktiv deltakelse i prosessen kan gi en følelse av større mulighet for påvirkning enn hva det faktisk er. Deltakelse i lovprosessen betyr ikke nødvendigvis at deltakelsen gir resultater.

 

Med jussen bort fra etikken?

Dyrerettighetsbevegelsen er en av mange interessegrupper som i stor grad fremmer sine målsetninger og krav ved bruk av rettslig argumentasjon og andre rettslige virkemidler. Er det ulemper ved å satse for mye på slike legalstrategier? En fare som påpekes[8] er blant annet at når pressgrupper og aktivister aksepterer rettssystemets egne betingelser (om at dyr er varer og eiendom), ut i fra ønsket om å påvirke retten, vil de være i fare for å gjøre for store kompromisser som kan være i strid med det de i utgangspunktet kjemper for. Utifra erfaringer med legalstrategier og rettsreglenes rolle for kvinners posisjon, har professor Tove Stang Dahl advart om at kvinner ikke bør tilkjenne rettssystemet den grad av autoritet og viktighet som den ofte gis av de som bruker legalstrategier i kvinnekampen. Den samme advarselen kan være nyttig å ta til seg for de som jobber for dyrs rettigheter. Budskapet er at både rettens autoritet og troen på legalstrategier må nedjusteres.

Norske pelsfarmer har blitt grundig dokumentert av Nettverk for dyrs frihet. Bildet er Creative Common fra Flickr.

Professor i kriminologi, Thomas Mathiesen mener ett kjennetegn på en overdreven optimisme overfor legalstrategier er at interesseorganisasjoner har en tendens til å trekke slutninger fra moral til juss. Han viser til at pressgrupper har en tendens til å se moral og juss som en og samme ting, og dermed heller de mot å trekke slutninger om at dersom de har moralsk rett vil de også få juridisk rett. Mathiesen understreker at moral og juss må behandles som to separate systemer. Mathiesens poeng kan også bekreftes i eksempler fra dyrevernorganisasjoners bruk av rettslige virkemidler. Spesielt tydelig var motsetningen mellom etikk og juss i pelsdyr-dommen[9] fra 1998, hvor Dyrebeskyttelsen tapte sitt søksmål. Eidsivating lagmannsrett vurderte pelsdyroppdrett til å være innenfor hva dyrevernloven tillater – altså fortsatt lovlig – til tross for at retten samtidig oppfattet pelsdyroppdrett som uetisk.

Det kan også advares mot at når man framstiller dyrevernsaker med rettslige begreper og via rettslige kanaler er det fare for at det saken i utgangspunktet gjaldt omdannes og innsnevres. Om man bruker rettslig argumentasjon for å bringe en sak for retten kan man risikere at retten i sin behandling luker ut de momentene som opprinnelig var de viktigste for dyrevernorganisasjonen, fordi det bare er det juridiske relevante som trekkes fram og vurderes.

 

Alternativer til legalstrategier?

Dyrerettighetsaktivister har argumentert for at holdningsarbeid kan være mer strategisk for å få allmenheten til å ta dyrs interesser på alvor og gjøre livsstilsvalg til dyrs fordel. Dessuten er bruk av sivil ulydighet en strategi som bevisst bryter mot loven, blant annet på grunn av lovens eller andre samfunnsinstitusjoners undertrykkende funksjon.

Dilemmaene, mulighetene og farene ved å satse på legalstrategier avhenger av sammenhengen de skal brukes. Er det snakk om påvirkning av en ny rammelov, kampanje for et forbud mot en definert praksis, innvirkning på en ny forskrift, påvirkning for å endre forvaltningen av en lovtekst, press for utvidete strafferammer eller anmeldelse av lovbrudd – potensialet for at legalstrategier kan føre fram er helt kontekstavhengig. Formål her har vært å gi noen kritiske blikk som kan invitere til debatt.

Det finnes selvfølgelig flere strategier enn legalstrategier. Dyrerettighetsaktivister har argumentert for at holdningsarbeid kan være mer strategisk for å få allmenheten til å ta dyrs interesser på alvor og gjøre livsstilsvalg til dyrs fordel. Dessuten er bruk av sivil ulydighet en strategi som bevisst bryter mot loven, blant annet på grunn av lovens eller andre samfunnsinstitusjoners undertrykkende funksjon. Noen grupper utfører også former for lovlig og ulovlige direkte aksjoner, som er ment å ha en mer direkte og håndfast virkning. I tillegg finnes en rekke andre strategier som verken retter seg mot påvirkning av lovgivningen eller rettssystemet.

Ikke å bruke noen form for legalstrategi i dyrerettighetsarbeidet synes allikevel vanskelig, og heller ikke ønskelig. Målet om et politisk forbud mot pelsdyroppdrett er et tilfelle hvor legalstrategier er viktig. På veien mot forbud kan ulike gruppers strategier utfylle hverandre, øve press på ulike nivåer og totalt sett gi en større effekt. Muligheten for å innføre forbud er helt avhengig av folkeopinionen, og bevegelsen bør derfor bruke et bredt spekter av strategier som opplysningsarbeid, avdekking av pelsdyrnæringas mishandling, kreative aksjoner og protestkampanjer samt legalstratgier hvor beslutningstakere og politiske prosesser påvirkes direkte.

Det er samtidig nødvendig å spørre seg om deler av dyrerettighetsbevegelsen er for optimistiske i synet på legalstrategienes potensial. Større bevissthet og kritisk vurdering av legalstrategiene bør etterstrebes, og dyrerettighetsforkjempere bør innta en rettskritisk holdning. Dette innebærer større bevissthet rundt rettssystemets begrensninger, nedtoning av rettsoptimismen i tillegg til en forsiktig og veloverveid bruk av legalstrategiene[10].

 

Kilder

 

[1] Debatten har vært mest aktiv i det nordiske fagmiljøet rundt rettsosiologi.

[2] Dalberg-Larsen, Jørgen (1999): Lovene og livet – en rettssociologisk grundbok. Side 286. Danmark: Akademisk forlag.

[3] Mathiesen, Thomas (2005): Retten i samfunnet. Side 192. Oslo: Pax forlag.

[4] Dyrevernbevegelsen brukes som en samlebetegnelse som omfatter ulike typer organisasjoner som jobber for dyrene. Dette innbefatter både dyrerettighetsorganisasjoner, dyrevelferdsorganisasjoner og andre.

[5] Thomas Mathiesen 2005: 133.

[6] Denne artikkelen tar utgangspunkt i stoff fra min masteravhanndling  i rettssosiologi som ble fullført i 2009.

[7] Dalberg-Larsen, Jørgen (1999): Lovene og livet – en rettssociologisk grundbok. Side 226. Danmark: Akademisk forlag.

[8] Slike farer påpekes blant anet av Carol Smart (1989: 5) i boken Feminism and the power of law.

[9] Eidsivating lagmannsrett konkluderte i rettssaken om lovligheten av pelsdyroppdrett (1998) at pelsdyroppdrett slik det i dag drives ikke er i strid med dyrevernloven, selv om dyreholdet kan karakteriseres som uetisk (Rådet for dyreetikk 2008).

[10] Mathiesen, Thomas (2005): Retten i samfunnet. Side 194-195. Oslo: Pax forlag.

 

Rune Ellefsen er rettssosiolog og har forsket på grønn kriminologi og dyrevelferdsloven. Han har vært aktiv i dyrerettighetsaktivisme siden 1990-tallet.

Rune Ellefsen har også skrevet ”Spesiesisme – Ideologi som skaper og forsvarer overgrep mot dyr.”

 

 

, ,

Trackbacks/Pingbacks

  1. Sosiologiske blikk på ikke-menneskelige dyr l Norsk vegansamfunn - 24. November 2013

    […] Dyrerettighetsbevegelsens strategier […]

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

Org.nr.: 895215732 / Bankkonto: 1503.71.30351 / e-post: kontakt@vegansamfunnet.no