Hvordan urettferdighet forlenges

Ved å tenke gjennom hva vi står for er det lettere å finne ut av hvilke strategier som fungerer best i kampen for dyrs frigjøring.

Av Tom Regan, oversatt av Norsk vegansamfunn

Som dyrerettighetsforkjemper ser jeg frem til den dagen alle bur er tomme. Likevel vet alle dyrerettighetsforkjempere at den dagen ikke vil komme med det første. Alle vet at det vil kreve hardt og kollektivt arbeid av alle dyrerettighetsforkjempere over lang tid – iherdig innsats av mange hender på mange årer – for å gjøre vårt ideal til virkelighet.

Dyrerettighetsforkjempere ønsker å se at husdyrhold blir avskaffet. Vår ideelle verden er en vegansk verden. Utfordringen vi står overfor er hvordan vi skal komme dit fra der vi er nå. Det spørsmålet har ingen enkle svar; faktisk splitter det mer enn det forener.

Ett svar som skaper splittelse (jeg vil kalle det “posisjon U”) er følgende: Den beste måten å realisere vårt ideal er å arbeide for reformer av husdyrholdet basert på dyrenes interesser. Hvis for eksempel mindre trange burhønsanlegg er forenelig med hønenes interesse i å ha mer plass, er dette en reform vi bør støtte. Det samme  gjelder reformer innen transport og slakteteknikker. Hver  gang vi har mulighet til å ta flere av husdyrenes interesser i betrakning, og hver gang vil har mulighet til å ta rimelig hensyn til deres interesser, tilsier posisjon U at vi bør arbeide for slike reformer.

Gitt at disse reformene blir innført, alle som én. Hva vil resultatet være? Vel, forholdene vil åpenbart ha forandret seg mye. I stedet for det industrielle husdyrholdet som skjemmer landsbygdene i dag kan vi forestille oss et mangfold av gårder etter modellen til “Old MacDonald’s farm”. I denne milde, nye verdenen er det mange færre husdyr enn det er i dag og deres livskvalitet er mye bedre. Hvem kan være misfornøyd med en så idyllisk verden?

Tom Regan

Først og fremst dyrerettighetsforkjemperne. Tusenvis av Old MacDonald-gårder med millioner av fornøyde dyr er ikke målet vi søker. Målet vi søker er stans av alt husdyravl for kjøtt og andre produkter – en vegansk verden. Hvorfor skulle dyrerettighetsforkjempere jobbe for den typen reformer jeg har beskrevet?

Rent overflatisk virker svaret åpenbart. Siden reformene fører til at dyrene får det mye bedre  og  dyrerettighetsforkjempere genuint bryr seg om hvordan dyrene behandles, bør dyrerettighetsforkjempere selvsagt støtte og hjelpe til med å innføre reformene. Saken er ikke så enkel.

Fra en dyrerettighetsforkjempers perspektiv krenker husdyrholdet dyrenes rettigheter; det behandler dem som ressurser – faktisk som fornybare ressurser. Det urettferdige ved denne praksisen kan ikke fjernes ved å gi husdyr bedre livskvalitet, samtidig som man fortsetter å behandle dem som våre (fornybare) ressurser. Og det er slik de ville ha blitt behandlet hvis systemet for utnyttelse hadde blitt reformert på den måten vi har forestilt oss. Nei, å reformere urettferdighet er å forlenge urettferdighet.

Tilhengere av posisjon U kan svare ved å si at over tid, når først én reform og så én til innføres, vil livskvaliteten til husdyrene forbedres og folk begynne å tenke annerledes om disse dyrene. Når folk flest forstår at disse dyrene har interesser og når de har støttet oppfordringen om å ta rimelig hensyn til dyrenes interesser, vil folk fjerne seg fra sin kjøttspisende livsstil. Ifølge dette synet vil vi en dag våkne til en vegansk verden, som følge av reformene som har blitt innført og allmennhetens støtte til dem.

Dette er en vakker historie, men den er ikke spesielt troverdig. Hvorfor skulle mennesker avstå fra å spise benet til et lam eller et stykke biff hvis alle de relevante reformene hadde blitt innført? Når alle  reformene er innført, er husdyrenes liv så godt det kan bli. Det er akkurat derfor (må vi anta) at folk har støttet innføringen av reformer i første omgang: for å gi husdyr best mulig livskvalitet.

Hvorfor skulle da de sammen menneskene, når de har oppnådd målet med reformene de støttet,  snu seg  rundt og si: ”Vi tok feil. Å sikre gårdsdyr best mulig livskvalitet er ikke nok.”? Tilhengere av posisjon U kan tro hva de vil, men i den virkelige verden hjelper det ikke å si “abrakadabra”.

Dessuten (og dette er ikke uviktig) vil sikkert folk flest, som har vendt seg til å støtte reformer, være tilbøyelige til å gi neste generasjon med kuer og griser, kyllinger og ender samme livskvalitet. Og neste generasjon deretter. Det ligger i sakens natur at et slik krav bare kan innfris hvis medlemmene av én generasjon blir ”humant” slaktet og erstattet med en annen, og så videre. Glade gårdsdyr. Glade konsumenter. Glede over alt.

Det er i bunn og grunn ønsketenkning å tro at suksessrike reformer vil kunne skape en vegansk verden. Det er langt mer sannsynlig at et stort antall mennesker vil fortsette med å spise dyrs kropper, selv etter å ha støttet reformer. Bare med den forskjell at de nå vil ha  god samvittighet, paradoksalt nok som en gave fra de velmenende reformistene. Så la oss stille spørsmålet på nytt: Bør dyrerettighetsforkjempere jobbe for alle reformene som forsvares av posisjon U, dersom den verdenen posisjon U fører oss mot – ønsketenkning til side – ikke er en vegansk verden? Hvorfor skal vi jobbe for å skape en verden vi ikke vil ha? Hvorfor i all verden skal vi det? Dyrerettighetsforkjempere som er enige med meg er selvfølgelig ikke forpliktet til å bruke tiden sin på å angripe dem som arbeider for reformer. Vår viktigste jobb ligger i å utarbeide strategier og kampanjer som kan bevege vår kultur i retning av å akseptere dyrs rettigheter.

Vi tar et viktig skritt i den retningen når vi tar opp idealet mange av oss ikke tør prate om: veganisme. Og selv om det er mange måter å vekke folks samvittighet på, er og blir disse de tre viktigste: Opplysning, opplysing og opplysning. Opplys om ernæring. Opplys om dyrs moralske rettigheter. Opplys om urettferdigheten i husdyrdrift. Opplys. Opplys. Opplys. Dette er ikke en uttømmende beskrivelse av dyrerettighetsaktivisme, men det er helt sikkert en begynnelse.

Tom Regan er amerikansk filosof spesialisert på dyrerettighetsteori. Han er professor emeritus i filosofi ved North Carolina State University hvor han underviste fra 1967 til 2001.

Regan er kjent for blant annet bøkene The Case for Animal Rights (1983) og Bloomsbury’s Prophet: G. E. Moore and the Development of his Moral Philosophy (1986), som begge ble nominert til Pulitzerprisen og National Book Award.

Teksten er oversatt fra engelsk med tillatelse fra forfatteren.

Hva synes du om artikkelen? Kommenter på forumet

Flere artikler av Tom Regan: Filosofien om dyrs rettigheter

, ,

Comments are closed.
[print_link]

Org.nr.: 895215732 / Bankkonto: 1503.71.30351 / e-post: kontakt@vegansamfunnet.no