Hva er dyrerettigheter? Den veganske fredserklæring

”Hva er dyrerettigheter? Den veganske fredserklæring” av Lee Hall ble publisert i Dissident Voice 08. April 2009.  Hall skriver om hvorfor dyrs rettigheter er av vesentlig betydning for sosial rettferdighet og miljøvern. 

Lee Hall er jurist og dyrerettighetsaktivist. Hun er juridisk ansvarlig for Friends of Animals.

Tekst av Lee Hall, oversatt til norsk av Norsk vegansamfunn

Dyrerettighetsaktivister er kjent for å prate om det vi er imot. Men hvilke rettigheter er det vi er for? La oss begynne med å tenke gjennom hvorfor vi bruker betegnelsen ”rettigheter” i det hele tatt.

Vi har konstruert et system som behandler alt og alle på planeten som enten en person eller som et stykke eiendom. Vann og frø, trær og strender: alt til salgs. Bevisste dyr klassifiseres også som eiendom, tilgjengelig for å brukes av ”personer” (inkludert bedrifter). Kun disse juridiske personene har rettigheter – sosialt konstruerte skjold som forplikter oss til å respektere andre folks interesser. Noe som fører oss tilbake til dyrerettighetsaktivister. Folk som er seriøse om ikkemenneskelige dyrs rettigheter ønsker å stanse systemet som gjør menneskets interesser til første prioritet, for så å kontrollere alle andre skapninger til vår bruk og bekvemmelighet.

Ideen om dyrs rettigheter har vært med oss en lang tid. Henry Salt, forfatter av Animals’ Rights Considered in Relation to Social Progress (1892), hevdet at menneskets tradisjon med å avle frem dyr for konsum handler om å påføre følende vesener unødvendig skade. Salt, som Anna Kingford (hun ble uteksaminert fra legeskolen i Paris i 1880, unik i så måte uten å ha utført noen dyreforsøk), påvirket Gandhi til å bestemme seg for at det var en moralsk plikt å ”ikke leve på bekostning av våre med-dyr”. Og i 1944, ble ordet ”veganer” formulert for å utrykke ideen om samvittighetsbasert avstandstaken fra krig mot våre medskapninger. Den veganske fredserklæring er en forpliktelse til å unngå produkter fra dyrebruk, som meieriprodukter, kjøtt, egg og honning. Ved å velge melonskiver eller en tallerken fylte vinblad, undergraver veganere tradisjonen med dyreavl – en tradisjon som samtidig bruker habitat som dyr trenger for å leve i frihet.

I sin videste forstand er veganisme kultivering av et samfunn som går bort fra dominans og systematisk drap. Dette er kjernen i dyrerettighetsteorien: Det direkte kravet om at alle bevisste skapninger, mennesker eller ikke, skal ha lov til å leve på deres egne premisser – ikke på premissene satt ned av dem som prøver å kontrollere og utnytte dem.

rabbit

Foto: Porsupan Ree. Deles under lisens CC BY-NC-SA 2.0

En appell fra vår planet

Forestill deg dagen utenomjordiske avlegger oss et besøk. Siden de er mer tilpasningsdyktige og avanserte enn oss, men ikke evner å høre eller forstå våre ord eller skrik, debatterer de om hvorvidt de skal konsumere oss, utføre eksperimenter på oss eller ta oss med hjem som leketøy. Våre egne valgmuligheter stanses. De bestemmer seg for at vi skal tjene dere interesser for mat, forskning og underholdning. Vi blir skremt og frastøtt, til og med av dem som insisterer på at de gjør det for vårt eget beste (hyrdedømme, har vi jordboere kalt det). Vi foretrekker å selv bestemme hva som er godt for oss.

”Vær så snill og la oss være i fred”, ber vi. ”Ikke splitt opp våre familier for å introdusere oss inn i deres mer avanserte kultur; ikke prat om hvor bra dere vil behandle oss før dere bruker oss opp. Ikke prøv å kopier vårt naturlige habitat for at vi kan kunne leve og reprodusere oss mens dere stiller oss ut. Ikke gjør det selv om dere vet at vi vil sprenge oss selv i luften eller bli utryddet under de smeltende ispolene. Bare gå i fred.”

Kunne vi selv innfridd den appellen? De fleste vil kalle det umulig, si at vi må være realistiske. De vil si at strukturer av dominans og underkastelse, og hierarkiske ideer om arter er for integrert i menneskets tenkning for å kunne reverseres. Uansett om de har rett eller ikke, viderefører de dermed maktstrukturene menneskeheten har konstruert. Det første skritt for å oppnå forandring er å forestille seg det, og det har den veganske etikken gjort. På sitt beste inspirerer vår bevegelse samfunnet til å akseptere risiko, til å respektere andre skapninger selv om det betyr å akseptere en viss grad av fare. Den vil la dyr være i stand til å leve og bevege seg fritt i rommene de er naturlig tilpasset, og å nekte å fremmedgjøre dem fra disse habitatene.

Ren rettferdighet utfordrer oss til å gripe inn i syklusen av dyreavl og slutte med å sende domestiserte katter, tropiske fugler, og andre malplasserte dyr inn i verden for å kjempe for seg selv i biosamfunn som er dårlig egnet til å forsørge dem. Som å la fugler være i deres egne skoger fremfor å fjerne dem og bure dem inne som dekorative og pratsomme kjæledyr, å la sjimpansene leve i deres naturlige territorium fremfor å plassere dem i dyrehager og språk laboratorier, la flaggermus og ulver og jaguarer migrere uten hinder, å respektere kalkuners naturlige liv fremfor å anse deres slaktede kropper som essensielt for høytidsbuffeer; la fisker være i havet for å svømme fritt. Frihetens verdighet samt livet i seg selv er kjernen i hva rettigheter er ment å forsvare.

Det betyr ikke at vi ignorerer de avhengige og domestiserte – forlatte kaniner eller hjemløse katter og hunder med behov for hjem. Dyrerettighetsteorien utfordrer syklusen som gjør dyr avmektige for at vi så skal komme til deres redning; det er likevel ingen utvei for å kunne ignorere velferden til avhengige dyr som allerede er født. Vi er alle medlemmer av menneskeheten, klassen vi har konstruert for å tillegge oss selv retten til å kontrollere alle de andre. Hvor vi har utsatt våre medskapninger for fare og gjort dem avhengige, har vi et kollektivt ansvar for å ta oss av dem i dag. En omsorgsgivende etikk passer å anvende for katter, hunder og andre fremavlede dyr, mens dyrerettigheter betyr å forhindre syklusen av kontroll på forhånd, å forhindre ødeleggelsen av samfunn av rådyr, coyoter, elger og ulver, villkatter, hvaler, flaggermus og bier. Det er derfor det sterkeste forsvar for dyrs rettigheter må engasjeres i miljøvern.

Til gjengjeld presentere dyrerettighetsteorien miljøvernere med deres sterkeste sak. Et samfunn som seriøst tar hensyn til dyrs krav til sitt habitat vil nekte å la Mobil, Shell og BP – eller Nature Conservancy, som har profittert på boring etter naturgass i habitatene til den svært truede skogshønen storpræriejerpe – ignorere interessene til dyr. Dyrs rettigheter vil forandre menneskehetens måte å gjøre forretninger på.

Tom Regans Case for Animals Rights (1983) oppfordret til: “Med hensyn til ville dyr, er den generelle politikken til rettighetssynet dette: la dem være!” Disse små ordene går rett til kjernen av teorien. Regans tre små ord kaster også lys over behovet for en positiv formulert rett for frittlevende skapninger til å eksistere. Hvis rettighetsforsvarerne kun fokuserer på ”abolisjon” – altså på å fjerne dyr fra eiendomskategorien – er det fare for å overse det positive behovet til ville dyr i å utfolde og oppleve sine egne liv. Vi kan stoppe å avle frem andre dyr for å tjene våre hensikter, men ignorere tapet til samfunnene som kommer inn i verden på egen hånd; dyrerettigheter blir en tom ide hvis dyr ikke overlever for å tjene på begrepet. Det betyr at vi må kontrollere vårt eget antall og lære å respektere miljøet ikke bare for vår helse eller estetiske sans, men fordi det er hjemmet til andre levende skapninger.

Dyrerettighetsaktivismens evolusjon

En av mine kollegaer i bevegelsen, Peter Wallerstein, i Friends of Animals’ maritime dyreredningsgruppe, er ekspert på å hjelpe dyr langs kysten som blir fanget i fiskerutstyr. Ideen er å redde dyr fra farene mennesker har skapt (konsekvent i forhold til oppdraget vil ikke Wallerstein spise fisk), og raskt returnere dem til deres normale liv. Å redde er å utøve kontroll over en sel eller en pelikan, så Wallerstein mener intervensjonen bør være midlertidig. Kun lenge nok til å gjøre dyrene i stand til å trygt vende tilbake til deres hav eller himmel, hvor de kan leve på sine egne premisser. I de fleste tilfeller for FoA’s maritime dyreredningsgruppe er interaksjonen kort – selv om enkelte sjødyr blir funnet så ille tilredt at de har behov for langsiktig pleie. Uvanlige alger florerer, sannsynligvis i sammenheng med havets økende temperatur, det forårsaker forgiftning av domoinsyre, som ofte er fatalt for sjøløver og sjøfugler.

Enkelte andre – edderkoppaper, sjimpanser, gibboner, papegøyer, og forskjellige dyr holdt av mennesker for så å ha blitt dumpet, slik som dem som lever i vårt San Antonio Sanctuary – trenger en omsorgsgivende etikk, og de trenger den for livet. Primarily Primates gir dets dyr private rom og utfordrer offentlig menneskets følelse av rett til å bruke andre dyr. Og det innebærer å konfrontere alle virksomheter som avler frem domestiserte dyr og bruker opp habitat hvor frittlevende dyr engang trivdes. Evolusjonen i vårt arbeid inkluderer nå samarbeid mellom rednings- og rehabiliteringsgrupper og dyrerettighetsteoretikere. Vi poengterer at aktivister kan og faktisk utfører omsorgsarbeid for dyrene fanget i vårt nåværende system. Samtidig organiserer de en ny kulturell virkelighet, slik at hele samfunn av dyr ikke vil bli fordrevet fra deres land og vann, selektivt avlet for å møte våre ønsker, eller på andre måter presses inn i situasjoner som de trenger å bli reddet fra.

Vi vet at vi stiller spørsmål som utfordrer mange, mange generasjoner av kulturelle mønster. I lys av det enorme ansvaret vi har akseptert, hvilke rettigheter bør vi søke?

Sett i det sterkeste og beste lyset, er ikke forslaget om dyrs rettigheter en liste med krav, men kultivering av en respektfull holdning. En vilje til å leve forsiktig på jorden og å gå respektfullt langs havet uten å se på dem som lager med ressurser for oss. Et ønske om å la naturlige planter blomstre for bier, å gro våre avlinger med en verdsetting av dyrene som beveger seg under og over dem. Vi trenger å lære så mye som mulig om å la andre dyr være i fred.

Å respektere livene til seler betyr å respektere livene til fisker og andre dyr i deres vann. Å respektere livene til primater vil nødvendigvis bety å respektere trefroskene i skogene som trenger oss til å stanse vårt  tømmermaskineri. Hva de andre medlemmer av jordens biosamfunn trenger fra oss er en robust bevegelse til å forsvare naturområdene som står igjen.

Når vi i prinsippet blir enig om hva dyrs rettigheter bør være og så går inne for å gjennomføre det, å kultiverer et samfunn som vokser fra seg sin drift til å drepe og erobre, da må vi avgjøre de beste tilnærmingsmåtene i spesifikke situasjoner. Noen vanskelige spørsmål vil handle om konflikter vi kan ha forårsaket eller forverret, gitt vår overbefolkede populasjon og måtene vi allerede har forandret planetens overflate på. Nøkkelen vil være oppmerksomhet, slik at vi med sikkerhet kan unngå å gjeninnføre menneskehetens forrang over andre dyresamfunn.

Da den forsvarer de vitale interessene til våre medskapninger i levedyktige habitat, presenterer den veganske fredserklæring den mest seriøse utfordringen til dem som avskoger landet, tingliggjører liv og forurenser jorden, vannet og atmosfæren. Av den grunn er den ikke bare en nøkkel for oss til å bli fullt ut moralske aktører på den økologiske arenaen, men den trengs også for å forhindre den fra å bryte sammen. Vi har ikke råd til å akseptere tapet av hele biotiske samfunn og nedsmelting av store isbreer; hvis vi ikke forandrer oss snart vil våre muligheter gå tapt. Aldri har det vært viktigere for veganske aktivister å vite akkurat hva vi spør om og bli hørt.

, , , ,

Comments are closed.

Org.nr.: 895215732 / Bankkonto: 1503.71.30351 / e-post: kontakt@vegansamfunnet.no