Novelle: “Fra elgens perspektiv”

Jeg tror nok den spiste gress da det skjedde. Jeg regner med det, for det er vel det de fleste elger gjør. Eller kanskje den bare lå der og slappet av. Elger liker vel også å slappe av, vil jeg tro. Jeg regner med at den hadde det ganske godt, i hvert fall. Kanskje den til og med koste seg.

Jeg vet ikke når det skjedde, for elgkjøttet var frosset, så det kan ha vært når som helst i høst. Det har regnet veldig mye i det siste, så mest sannsynlig skjedde det på en regnfull dag. Jeg vet ikke hva elger tenker om regn. Om de bryr seg. De har jo varm pels, men jeg tror nok ikke de liker det allikevel. Ikke når det er så mye av det på én gang. Jeg foretrekker hvertfall at det er tørt, for det blir så fort kaldt når det er vått. Slik er det nok for elger også.

Så den lå vel i gresset og hadde det kanskje ikke fullt så koselig allikevel, for det pøsregnet, og det hadde det gjort i flere dager, flere uker, og den tenkte kanskje at det er vel ingen som trenger så mye vann. Nei, den tenkte nok ikke det. Men den følte seg nok en smule ukomfortabel. Litt trist, kanskje? For jeg kan tenke meg at elger kanskje også blir triste av regnet.

Jeg lurer på om den var jente. Kanskje hun nettopp hadde forlatt moren sin. Kanskje de ennå møttes av og til. Gryntet litt til hverandre. Stod ved siden av hverandre for å holde varmen. De pleide kanskje å legge seg under trærne og småspise litt på gresset der, siden det var litt mindre vått å ligge under treet enn å stå ute i regnet.

Det var kanskje der, på en litt tørrere flekk under et tre, hun lå etter å ha spist litt og betraktet regnet, da hun hørte en kvist som knakk. Kanskje hørte hun også en stemme, eller et ord som ble hvisket akkurat litt for høyt. Kanskje lyden av hunden som peste.

Lyden hadde ikke reist så langt. De hadde nok vært stille veldig lenge for å klare å liste seg så nært henne. Så trådte kanskje en av dem litt feil og traff den tørre kvisten på bakken. Hun hørte dem. Hun var usikker først, var egentlig ikke så vant til disse menneskene, det var ikke ofte hun så dem, men instinktet hennes sa at hun nok burde komme seg bort.

Så hun reiste seg. Det var tungt, for hun hadde ligget der så lenge, og det var ikke særlig fristende å springe. Ikke nå, rett etter hun hadde spist seg så mett. Men hun dro seg opp, og så begynte hun å trave bortover granskogen så stille og raskt hun klarte.

Kanskje hadde de ikke sett henne hvis hun bare hadde blitt liggende. Så hadde vi kanskje hatt tomatsuppe til middag i stedet. Men det kunne jo ikke hun vite. Hun tenkte vel bare det var best å flytte på seg.

Det kom helt uten forvarsel. Hun hadde ikke engang rukket å bli ordentlig redd da det kom. Det første traff bare treet ved siden av henne. Hun skvatt til av smellet og bråstoppet. Like etter fulgte det andre. Det kom forfra og traff henne i høyre framfot. Foten ble slått bakover av kraften, så hun mistet balansen. Og så kom smerten.

Antakelig følte hun frykten nå. Antakelig var hun helt lammet av skrekk og smerte da det siste skuddet kom susende gjennom den før så trygge skogen og traff henne rett i brystet. I hjertet.  Hun mistet balansen og falt mot bakken.Og hun var kanskje ikke helt død ennå da de kom løpende bort til henne, og hun så kanskje ansiktene deres. De lo og ropte til hverandre da de løp og satte seg ned på huk rundt den snart livløse kroppen hennes. De smilte nok der de satt. De så at hun trakk sitt siste åndedrag, at hun var redd og at hun helst ville ligge under treet i regnet og spise gress i stedet for dette, alt sammen så de, men de ville ikke tenke over det. De enset ikke følelsene hennes. Det ville gjort jobben deres vanskelig. De skulle bare ha kroppen hennes. Huden og musklene hennes.

Kanskje var det ene mennesket litt mindre enn de andre. Kanskje kikket hun på ham i de siste sekundene av livet sitt. Først så han nok redd ut, litt usikker, men så smilte han kanskje forsiktig og kom bort til henne. Han var så liten, så svak i forhold til henne, men det var hun som lå nede. Hvorfor var det han som vant, han som var så mye svakere enn henne? Hun stirret kanskje den lille i øynene i øynene da hun pustet ut for siste gang.

Det kan ha vært dette som skjedde før hun havnet på kjøkkenet vårt.

I dag er det hun som er middagen vår.

Så rart.

.

elg.jpg


Av Emma Skarstein, 17 år og veganer.

Illustrasjon: Anette Moi

,

Trackbacks/Pingbacks

  1. Novelle: «Fra elgens perspektiv» | green ubuntu - 14. November 2013

    […] denne novellen som forsøker å se naturen fra elgens perspektiv: […]

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.

[print_link]

Org.nr.: 895215732 / Bankkonto: 1503.71.30351 / e-post: kontakt@vegansamfunnet.no