Anti-undertrykkelse

© Molly Lorenz

“Veganisme handler ikke så mye om velferd som om frigjøring, for verdens skapninger og for [menneskehetens] hjerte og sinn.”

Tekst av Ida Hammer, oversatt til norsk av Norsk vegansamfunn

Om artikkelen. Når veganere bekjemper menneskers utnytting og undertrykkelse av andre dyr, må vi ikke også ta standpunkt mot den undertrykkelsen og utnyttingen som mennesker fortsatt lider under? Hvilke politiske konsekvenser bør det ha for veganbevegelsen? Gi gjerne din kommentar nedenfor!

 

Veganbevegelsen og anti-undertrykkelse

Som et svar på at veganisme ble fremstilt som en ”innblanding i personlige preferanser” ga The Vegan Society i 1951 ut en erklæring for å ”klargjøre det målet som bevegelsen søker”. Erklæringen slår fast at ”Ordet veganisme […] betyr doktrinen om at [mennesker] bør leve uten å utnytte dyr. Erklæringen fortsetter, ”veganisme handler ikke så mye om velferd som om frigjøring for verdens skapninger og for [menneskehetens] hjerte og sinn; det handler ikke så mye om å gjøre nåværende forhold utholdelige, som det handler om en kompromissløs anerkjennelse av at  slave-herre forholdet mellom dyr og mennesker må avskaffes før noe bedre kan bygges.”

Erklæringen het ”Veganism Defined” og var signert av Leslie Cross, visepresident av The Vegan Society og en av de opprinnelig 25 stifterne av veganbevegelsen. Cross mente at bevegelsen har en ”historisk kontinuitet med bevegelsen som satt fri menneske-slavene.” Hvis vi skal være tro mot denne ”historiske kontinuiteten”, må veganbevegelsen anerkjenne de mange og sammenhengende formene for undertrykkelse som mennesker fortsatt lever under.

Å se på veganisme som en bred bevegelse for anti-undertrykkelse er ikke å omdefinere veganisme til noe nytt, men snarere å ”klargjøre målet som bevegelsen søker”. Hvordan kan veganismen ha historisk kontinuitet med bevegelsen for frigjøring av undertrykte folk uten å på samme tid være aktivt anti-rasistisk og anti-kolonialistisk? Hvordan kan veganismen innta en kompromissløs anerkjennelse av at forholdet mellom mennesker og ikke-menneskelige dyr er et forhold mellom ”herrer og slaver” og samtidig unnlate å anerkjenne at forholdet mellom hvite og fargede folk, Norden og det globale sør – hvor de førstnevnte er privilegerte og tjener på utnyttingen og undertrykkelsen av sistnevnte – også er ett av ”herrer og slaver”?

Ifølge prinsippene det veganske ideal er basert på kan vi ikke velge ut menneskets utnytting av andre dyr som et uakseptabelt undertrykkelsesforhold mens vi ignorerer alle andre former for undertrykkelse.

 

Veganisme som en teori om anti-undertrykkelse

I Animal Rights/Human Rights: Entanglements of Oppression and Liberation diskuterer David Alan Nibert en sosiologisk teori om undertrykkelse. Mens boken gjør ett godt arbeid i å diskutere teorien om undertrykkelse (som illustreres nedenfor) slik den anvendes om ikkemenneskelige dyr, går den ikke inn på en tilsvarende teori om anti-undertrykkelse.

 

Ifølge Nibert består undertrykkelse av tre grunnleggende faktorer: 1) økonomisk konkurranse og utnytting; 2) ulikhet i makt, som hovedsakelig er forankret i staten; og 3) ideologisk kontroll.

Når det gjelder undertrykkelsen av andre dyr kan vi identifisere disse faktorene: 1) menneskets fordrivelse og utnytting av andre dyr; 2) menneskets maktdominans; og 3) spesiesisme [menneskets diskriminering av andre dyr]. Med utgangspunkt i de nevnte faktorene gir veganismen ett grunnlag for en teori om anti-undertrykkelse.

Først og fremst handler veganisme om å adressere undertrykkelsens primære faktor. Det vil si at veganisme er en teori og en praksis som forkaster menneskets utnytting av andre dyr. Å konfrontere utnytting som roten til undertrykkelsen av ikkemenneskelige dyr er essensielt. Den andre faktoren, menneskets maktdominans, er basert på utnytting som den primære faktor. Den primære kraften som holder menneskets maktdominans på plass er den materielle og psykologiske gevinst til de menneskelige dyrene. Spesiesismen, den tredje faktoren, eksisterer for å opprettholde menneskets dominans gjennom rasjonalisering og legitimering. Den er som sagt basert på den materielle utnyttingen av andre dyr.

Veganbevegelsens medstifter Donald Watson knyttet alle de tre faktorene sammen på en konsistent måte i en tale om veganisme i 1947. Han fortalte at veganere er av den oppfatning at hvis vi virkelig skal frigjøre andre dyr, da må vi også forkaste alle våre tradisjonelle og innbilte holdninger (spesiesisme) om at vi har en slags objektiv rett (overlegenhet) til å bruke andre dyr til å tjene våre behov (utnytting).

[hr]

 

Ida Hammer er en aktivist med fokus på interseksjonalitet og undertrykkelse og har bloggen The Vegan Ideal. Der går hun gjennom berøringspunktene mellom forskjellige frigjøringsbevegelser og forskjellige former for undertrykkelse. Spesiesisme, rasisme, sexisme, homofobi, transfobi og kapitalisme er problemer som diskuteres. Tekstene er oversatt med tillatelse og originalene finnes her: Veganism and Anti-Oppression og  Veganism as a Theory of Anti-Oppression.

3 comments

  1. Her ligger det etter min mening et stort potensiale. I det å se kampen for rettigheter og frihet for andre dyr som en fortsettelse av en generell frigjøringskamp de siste århundrer. Vi bør også engasjere oss i kampen for rettferdighet for mennesker. Mange har nok et inntrykk av at dyrerettighetsforkjempere ikke bryr seg så mye om mennesker. Veganere må kanskje være flinkere til å få fram et generelt engasjement for rettferdighet, både i uttalelser og handling. Samtidig er det sånn at antall mennesker som jobber mot utnytting av dyr er få i forhold til de som jobber mot utnytting av mennesker. Det er viktig å kunne fokusere på dyrene, samtidig som vi insisterer på at det dreier seg om en universell kamp for frihet.

  2. Veganere og folk som engasjerer seg for mennesker tenker ofte veldig forskjellig om hva som er rettferdighet. Veganere/dyrerettighetsforsvarere tenker at det handler om radikal likestilling mellom mennesker og dyr – ofte kun under et liberalt prinsipp om rett til liv og frihet. Menneskerettighets/frigjøringsforsvarere er ofte positive til å inkludere dyrevern i politikken deres, men ikke abolisjonisme og antispesiesisme. De blir ofte krenket av radikal ikkespesiesistisk liketilling og sier at det truer menneskenes interesser. Så det de stort sett ender opp med å støtte er “human dyreutnytting” eller spesiesistisk “dyrevern”, som jo er det motsatte av det veganere/dyrerettighetsfolk vil ha. På den andre siden stiller radikale menneskevernere ofte dypere spørsmål ved det politiske systemet, som kapitalisme og imperialisme. Som jo er sentrale politiske drivkrefter bak samfunnets dyreutnytting, som veganere/dyrerettighetsfolk ofte ikke er særlig bevisst eller kritisk til. Det her er så klart generaliseringer, men jeg syns det beskriver hovedtrekk, selv om det er flere unntak som er flinke til å kombinere de forskjellige perspektivene.

    Et annet spørsmål er i hvor stor grad det knytter vegan/dyrerettighetsbevegelsen til venstreradikal politikk og hvor problematisk det kan være. En vil jo ha en så stor bevegelse som mulig under ens hovedparol om veganisme, og det er veganere som er konservative og liberalister.

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *