Er du «vegan» eller «veganer»? Og er brødet «vegant» eller «vegansk»? Det hersker språklig forvirring om hva vi skal kalles og hvordan maten vår skal beskrives.
Tekst: Helle Aase Falkenberg
Søker du på ordet «vegan» i Bokmålsordboka, får du forklaringen «vegetarianer som bare spiser plantekost». Søker du derimot på «veganer», gir ordboken denne beskjeden: «Ordet ‘veganer’ er ikke et oppslagsord i Bokmålsordboka. Men kanskje du tenker på en annen form av et oppslagsord». Og hva foreslår ordboka? Jo, «vegan»! Et søk i Nynorskordboka gir samme resultat. Store norske leksikon har derimot veganer som oppslagsord. Et søk på adjektivet «vegansk» gir ingen treff i noen av ordbøkene eller Store norske leksikon.
Vegan eller veganer?
Så hva er du egentlig hvis du unngår animalske produkter: vegan eller eller veganer? Er adjektivet som beskriver maten du spiser «vegansk» eller er det «vegan»? I mediene og på internett hersker det full forvirring: I denne artikkelen fra Norsk vegetarforening brukes adjektivene «vegansk» og «vegant» om hverandre, mens denne artikkelen fra NRK forteller om et barn som «spiser vegansk». Dagbladet har skrevet om en som mistet jobben «fordi hun er veganer». Budstikka skriver derimot at «veganer», i flertall, ikke er sære hippier, og at «det er blitt mye lettere å være vegan».
Ordboken er jo fasiten, vil kanskje mange mene. I så fall heter det «en vegan», og bøyningen blir «veganen», (flere) «veganer», (alle) «veganene». Hva adjektivet skal være, er mer usikkert, siden verken «vegan» eller «vegansk» gir treff som adjektiv i ordbøkene.
Men er det så enkelt som at ordboken har rett? Nei, mener Norsk vegansamfunn. Vi mener det heter «en veganer», «veganeren», (flere) «veganere», (alle) «veganerne», og at adjektivet er «vegansk». Hvorfor?
Språket er dynamisk
Ordet «vegan» har vi lånt fra engelsk, der det brukes både om personen og som adjektiv. Kanskje er vi også påvirket av svensk, hvor det heter «en vegan». Enkelte som har vært veganere lenge, forteller at de første norske veganerne gjerne omtalte seg selv som «vegan». Men et språk er ikke statisk – det utvikler seg hele tiden. Det som en gang ble ansett som feil, kan bli riktig hvis mange nok bruker det.
Vi har ikke empirisk belegg for å si hva som er mest utbredt, men det klare inntrykket i veganermiljøet i dag er at de fleste sier «en veganer» og bruker «vegansk» som adjektiv. «En veganer» og «vegansk» er også mest logisk hvis man trekker en parallell til ordene «vegetarianer» og «vegetarisk». Hensynet til at beslektede begreper bør utformes etter noenlunde samme mønster, tilsier derfor at «en veganer» og «vegansk» er riktig. Ifølge Bokmålsordboka kan man riktig nok velge å bruke «en vegetar», men vårt inntrykk er at det er lite utbredt. Uansett er det ikke noe som heter «en vegetarian», som eventuelt måtte være parallellen til «en vegan».
Språkrådet på glid?
Vår hypotese er at ordet «vegan» har blitt tatt litt for tidlig inn i ordboken, før begrepsbruken har rukket å feste seg, og at ordbokforfatterne kanskje har skjelt for mye til engelsk og svensk. Svaret som Språkrådet ga da Norsk vegansamfunn henvendte seg dit for å spørre hvorfor det ifølge ordboken heter «en vegan», bekrefter at vi er på rett spor :
«Ordet ‘vegan’ kom inn i de nyeste utgavene av Bokmålsordboka og Nynorskordboka, men det virker som den lange formen ”en veganer” er mye vanligere. Vi har funnet kortformen ‘en vegan’ bl.a. i bøker oversatt fra engelsk og i tv-teksting (kilde: Leksikografisk bokmålskorpus, en tekstsamling utviklet ved Universitetet i Oslo). Når en søker på ‘en vegan’ på Google, får en noen treff. Enkelte av dem er fra svensk, som har formen ‘en vegan’, andre er egentlig sammensetninger som ‘vegan-kost’, mens noen trolig bruker ‘en vegan’ fordi denne formen er kjent fra engelsk. Da ordet var nokså nytt i norsk, var det ikke så unaturlig å bruke samme form som i engelsk (og svensk), mens den lange formen nå er blitt den gjengse, som i dansk.
Vi noterer oss innspillet ditt til ordboka/ordbøkene skal revideres. Ordet ‘vegansk’ er også aktuelt å vurdere.»
Sivil ulydighet
Så skal begrepet «vegan» bare kastes på den språklige søppelfyllingen, eller kan det brukes til noe på norsk? Etter vårt syn kan det brukes i sammensatte ord, for eksempel «veganmat», «vegankafé» eller i vårt eget navn: Norsk vegansamfunn. Sier vi «veganermat» eller «veganerkafé», kan det forstås som at maten eller kafeen er for veganere, mens det vi ønsker å si er at maten og kafeen er vegansk. Og igjen er en parallell til vegetarbegrepet relevant: Det heter «vegetarmat», og ikke «vegetarianermat».
For å oppsummere – la oss utvise litt sivil ulydighet overfor ordbøkene, sette en strek over «en vegan» og «en vegan middag», og gjenta dette i kor:
En veganer, veganeren, flere veganere, alle veganerne!
Et vegansk brød, en vegansk middag, mange veganske kaker!