På den store, grønne engen later kyrne seg i sola. De napper fornøyd en og annen munnfull med friskt gress og vifter med de lange halene. Noen vandrer rundt i grupper, mens andre halvsover mot det myke underlaget. Avslappet myser de gjennom det deilige sollyset, mens de rauter muntert til barna sine. De små kalvene spretter lekent på kryss og tvers over jordene, mange par ustødige bein valser fram og tilbake gjennom den milde vinden. Med jevne mellomrom kommer den hyggelige bonden inn på engen for å hilse på kuene. Han snakker med dem og stryker dem forsiktig over ryggen. Når det blir kaldere ute har Dagros og alle vennene hennes det privilegium at de får lov til å hvile i deres gode venn bondens lune fjøs.

Slik vil melkeindustrien at forbrukerne skal tro kyrne har det. De lever lange, gode liv der de gladlig deler av melken sin, før de omsider ender opp som hamburgere, noe de selvsagt ikke har noe imot, ettersom de ikke har en interesse i å leve, bare i å ha det greit nok så lengde de lever. Kuene fremstilles som mindreverdige skapninger som verken har evne eller rett til å bestemme over eget liv.

Måten melkeindustrien fremstiller kyr på, er selvsagt et bilde som er til melkeindustriens egen fordel, men det er ikke det samme som sannheten. Kuer er levende vesener. De føler glede,
smerte, savn, redsel og sorg like mye som mennesker gjør. Og de ønsker, i likhet med andre dyr, å leve.

I det fri napper flokkene gress i alt fra fire til ni timer per dag, og drøvtygger maten like lenge; de er dessuten mer aktive enn folk tror og kan vandre flere kilometer i døgnet. Kyr er svært sosiale dyr, de knytter nære bånd til flokkmedlemmer og rauter for å holde kontakten med hverandre. Det behagelige livet i det fri er milevis unna det nedverdigende livet de tvinges til i fangenskap.

De fleste kuer går ute på beitet to måneder i året, og de øvrige ti månedene står de fastbundet på bås. Båsene er så små at kuene ikke engang kan snu seg, og over de fleste melkekyrnes båser er det montert en strømførende bøyle (såkalt kutrener) som gir dem støt hvis de ikke går et skritt bakover når de skal gjøre fra seg. Oksekalvene står gjerne i bingen helt til de slaktes, da det ikke er noe krav at kalver på under seks måneder skal få gå på sommerbeite. Avlsoksene holdes stort sett på bås hele livet, siden heller ikke de har fått rett til sommerbeite. Kyrne har dermed ikke store plassen å bevege seg på, og kan heller ikke sosialiseres naturlig. Livet på bås er et tomt, ensomt liv og det er ikke uvanlig at kyrne utvikler tvangsadferd som tungerulling. Kuene insemineres kunstig, går drektige i ni måneder og fratas kalvene like etter fødselen. Å bli adskilt er svært traumatisk for både mor og barn, som ofte kan rope på hverandre i dagevis. Kuene er avlet opp til å produsere unormalt store mengder melk (noe som fører til at de ofte rammes av jurbetennelse) og når de etter tre-fire års tid ikke lenger produserer nok, sendes de med dyretransport til slakteriet.

Mange tror at selv om de ikke spiser kjøtt, så kan de i hvert fall drikke kumelk med god samvittighet: Kjøtt kommer jo fra døde dyr, men å drikke melk skader vel ingen? Feil. Faktum er at det finnes minst like mye lidelse i det glasset med melk du drikker, som i hamburgeren du spiser. Melkekua må oppleve å skilles fra kalvene sine gang på gang, og selv om hun er så «heldig» å få leve litt lenger enn slaktekuene, så betyr det egentlig bare at hun lider enda lenger, for til slutt ender også melkekuene opp på slakteriet. Altså, melk dreper!

Økologisk melk blir stadig nevnt som et dyrevennlig alternativ til konvensjonell melk, men noen ord på melkekartongen forandrer ikke kuenes liv vesentlig. Kuer som produserer økologisk melk blir også fratatt kalvene kort tid etter fødselen, og de blir like mye utnyttet og drept av mennesker som det andre kuer blir.

Det lages økologisk melk fordi melkeindustrien vet at de kan tjene penger på det. De som kjøper økologisk melk kjøper seg god samvittighet i samme slengen, og melkeindustrien vet at om forbrukerne føler seg komfortable med å kjøpe et produkt ,vil det kunne føre til økt etterspørsel. Økt bruk av økologisk melk istedenfor annen kumelk, vil derfor ikke bli til kuenes fordel ettersom det bare vil føre til at enda flere av dem vil måtte lide og dø for menneskenes skyld.

Forvirringen rundt kumelk og melkeproduksjon er stor, mye takket være x-antall forherligende reklamer fra Tine Meierier. Hele tiden hører vi om hvor viktig kumelk er for å opprettholde god helse, og spesielt nødvendig er det å nevne at kumelk inneholder kalsium. Midt i alt dette er det få som får med seg at kumelk så absolutt ikke er nødvendig for god helse, tvert i mot er det en klar forbindelse mellom inntak av kumelk og en rekke sykdommer, blant dem kreft og diabetes[1]. Når det gjelder kalsium kan det like godt fås gjennom vegetabilske kilder, som via kumelk. Kalsium finnes blant annet i grønne bladgrønnsaker, mandler og i veganske kalsiumberikede produkter (soyamelk, soyayoghurt). Det er altså ikke noe problem å få i seg nok kalsium uten å bruke produkter av kumelk.

Til dem som fortsatt er av den overbevisning at kuer produserer melk hele tiden og at menneskene dermed bare er snille som melker dem og redder dem fra sykdom, skal det nevnes en gang for alle at det ikke stemmer. Kuene produserer melk (i likhet med andre pattedyr) fordi de blir gjort drektige, men den melken som skulle gått til kalvene er det imidlertid menneskene som stjeler.

Det sies at det er naturlig for mennesker å drikke kumelk, men hvis man stopper opp og tenker litt, så gir ikke det noen mening: Mennesker er det eneste pattedyret som drikker melk i voksen alder, og attpåtil er den melken morsmelk fra en annen art. Det er ikke mer naturlig for mennesker å drikke kumelk enn det er å drikke kattemelk eller rottemelk.

Ikke støtt melkeindustrien eller annen utnytting av dyr, ta et etisk standpunkt og bli veganer!

—

[1] http://pcrm.org/health/veginfo/dairy.html

Fakta om storfe i fangenskap: http://www.dyrevern.no/fakta/landbruk/storfe/#fangenskap

Av Carol J. Adams.
Først publisert i The Scavenger. Artikkelens opphavsrett tilhører Carol J. Adams (2010). Norsk oversettelse av Arild Tornes.

***

En prosess bestående av tingliggjøring, fragmentering og konsum, forener kvinner og dyr i en patriarkalsk kultur, hvor misogyni (kvinnehat) og spesiesisme florerer, skriver Carol J. Adams.

Denne måneden feirer min bok, The Sexual Politics of Meat, dens tyveårsdag med en ny utgave.

Tyve år! Det virker bare ikke mulig. Og det inkluderer ikke årene hvor boken ble skrevet. Alle de årene hvor jeg argumenterte med feminister som jobbet for å stoppe familiebasert og seksuell vold – «Hvordan kan du spise en hamburger – et produkt av vold?» – og hvor jeg prøvde å hjelpe dyreaktivister med å se den iboende faren med sexisme og misogyni i dyrevernbevegelsen.

I forbindelse med bokens tyveårsdag, blir jeg ofte spurt om ting er blitt bedre eller verre? Og mitt svar er ja – ting er blitt både bedre og verre.

Hva er den kjønnede kjøttpolitikken? Det er den farlige blandingen av misogyni og spesiesisme. Jeg vet at det noen ganger er en utfordring å utfordre én form for undertrykkelse, og så kommer det noen som meg og sier at vi må se forbindelser og anerkjenne hvordan rasisme, sexisme, klassisme, hetrosexisme og spesiesisme er knyttet sammen.

Jeg argumenterer ikke for at det først var de sortes frigjøring, så de homofiles frigjøring, så kvinners frigjøring og nå dyrs frigjøring – à la Peter Singers Animal Liberation. Jeg sier ikke at det er en slags fullbyrdelse av liberale reformer i å være en aktivist for dyrene. Jeg sier derimot at vi lever i en undertrykkende verden som skaper sammenhengende undertrykkelser basert på rase, kjønn, klasse og art.

Min bok foreslår en vegetar-feministisk teori (vegansk, faktisk!) som hevder at kjøttspisning eksisterer i og bidrar til en patriarkalsk verden. Det er derfor kjøtt assosieres med virilitet og maskulinitet. Kjøttspisende samfunn tilegner seg en mannlig identifikasjon ved deres valg av mat.

Vi kan også se virkningen av en rasistisk og kolonialistisk kjøttpolitikk (alltid satt i forbindelse med kjønn). Et eksempel: forestillingen om den britiske «beef-eater». I tidligere århundre var ett av kriteriene for en kulturs evolusjonære status hvorvidt den var avhengig av animalsk protein (høy status) eller ikke (lav).

Den kjønnede kjøttpolitikken uttrykkes i forestillingen om at menn trenger kjøtt, har rett til kjøtt, og at kjøttspisning er en aktivitet assosiert med virilitet. Nylige eksempler på dette inkluderer Burger Kings reklame mot «chick foods». Se etter for flere misogyne trekk (bortsett fra bruken av «I am woman» som låt). Burger King får til begge deler: parodiere menn som trenger burgere, mens de også viser hvordan burgerspisning forener menn fra alle klasser og raser.

Som Susan Faludi viser i The Terror Dream, har mediene i etterkant av 11. september skapt mye blest rundt maskulinitet og virilitet som essensielle kvaliteter. Jeg vil si: maskulinitet, virilitet og kjøttspisning. Således lærte vi at Mayor Guiliani kom hjem fra World Trade Center etter 11. september og spiste «kjøtt som svetter». Hvor der er nervøs virilitet vil en finne kjøttspising, som en Hummer reklame viste oss for ikke så lenge siden. En vegetarisk mann må kompensere for sine tofuinnkjøp ved å kjøpe … gjett hva?!

I over tredve år har jeg hørt: «Åh, jeg kunne blitt vegetarianer/veganer, men min mann trenger kjøtt.» To former for undertrykkelse i én setning! (Menn trenger kjøtt, jeg må mate min mann med
kjøtt; jeg kan ikke forandre hva jeg spiser selv om jeg ikke vil spise dyr.)

Det er mer til The Sexual Politics of Meat enn dette. Bak hver kjøttrett ligger er dyrets død som erstattes med kjøttet. En kan ikke spise kjøtt uten døden til et dyr, derfor er dyrene de fraværende referenter i kjøttbegrepet. Den fraværende referent fungerer ved å dekke over volden som er iboende kjøttspisningen, for å beskytte samvittigheten til kjøttspiseren.

Funksjonen til den fraværende referent er å tillate den moralske forkastelsen av en skapning. Ord som «hamburger», «stek» og «svinekjøtt» tømmer språket for volden. Med ord som «hamburger», «kyllingvinger» og «bacon», er en kjøttspiser kun en konsument, ikke en som har moralsk forsaket en annen skapning.

Kjøttspisning krever en voldshandling, og hvis kjøttet er fra industrielt husdyrhold: et liv fylt med lidelse. Kjøttspisere er mest fornøyd når de ikke trenger å forholde seg til disse fakta. Dette er makten til den fraværende referent – å fjerne fakta om hva vi har gjort mot dyret. Undertrykkelse er ikke bare en idé; det er en aktivitet. Det er denne aktiviteten: avl og fengsling av en skapning, å drepe skapningen og å tygge på den fragmenterte død kropp.

The Sexual Politics of Meat argumenterer for at kvinner og dyr er overlappende fraværende referenter i en patriarkalsk kultur. I reklamene blir domestiserte dyr fremstilt som kvinnelige, som brystfagre kyllinger, kalkuner med fristende ben eller slanke og grasiøse griser.

Det jeg kaller «kjøttets pornografi» kan uttrykkes fritt på en skjult måte – med dyr som objekter. På en uuttalt måte anerkjenner bildene tilgjengeligheten av kvinners kropper. De kan anta det, erklære det og spøke med det, fordi i de siste tyve årene har kvinners kropper blitt industrialisert og globalt distribuert som kyllingbiter. Fra en pølse som sier «kle av meg» til reklamer for «levende nakne hummere» og et redskap kalt «turkey hooker»; her er seksualiseringen av kvinner den fraværende referent.

Jeg påpeker at en prosess av tingliggjøring/fragmentering/konsum knytter kvinner og dyr sammen i en patriarkalsk kultur. Den visuelle spøken som erstatter et fragmentert objekt, viser hvordan prosessen fungerer bygget på strukturen til den fraværende referent. Syklusen av tingliggjøring, fragmentering og konsum knytter slakt både til representasjonen og virkeligheten til den seksuelle volden i vestlig kultur som normaliserer seksuelt konsum.

Et annet aspekt av den kjønnede kjøttpolitikken er måten hunndyr behandles på. Gjennom kjøttspisning blir deres makt over egen reproduksjon redusert til kvinnelig slaveri – nemlig å skape flere babyer for kjøttspisere (kalvekjøtt er et biprodukt fra melkeindustrien). Det ville ikke vært noen kjøttspisning om hunndyr ikke konstant ble gjort gravide. Hunndyr tvinges til å produsere feminisert protein, (planteprotein produsert gjennom vold mot deres reproduksjonssykluser, det vil si melk og egg). Hunndyr er derfor de fraværende referenter i kjøttspisning og i konsumet av meieriprodukter og egg.

Skjebnen til domestiserte hunndyr er et potent (kraftig) symbol på negasjon. I den daglige lidelsen påført hunndyr kan vi se en devaluering av kvinnelighet. Ku, høne, «bitch», «old biddy», «chick» – alle bærer negative konnotasjoner som er avledet fra hunndyr med absolutt ingen kontroll over egen reproduksjon. Og de er alle blitt negative begreper som brukes om kvinner. I motsetning til reklamer hvor kvinner vises som fly, saft eller andre varer, er fremstillingene av kvinner som kjøtt (bare sjekk ut Burger King, Arby’s, eller Carl’s for eksempel) misogyne og fiendtlige i sin presentasjon. Kjøtt er, tross alt, et en gang levende, men nå død skapning. Med kjøtt blir noen til noe. Disse reklamene erklærer ikke bare den tinglige statusen til kvinner; de forteller oss at kvinner er situert som noen som betrakteren vil omdanne til noe. Dessuten er det det patriarkalske perspektivet (noen blir noe) som ligger bak alle andre reklamer som tingliggjør kvinner.

Her er dét populærkulturen vil at vi skal se: symbolsk nedkjempede kvinner. Som jeg skrev i epilogen til The Sexual Politics of Meat: «Vi utroper og forsterker den mannlige dominans’ triumf ved å spise kvinnelig identifiserte biter av kjøtt.»

Vi har virkelig et problem, og du er enten en del av løsningen eller så er du det ikke. Det finnes ingen nøytral grunn hvor det går an å observere den kjønnede kjøttpolitikken. Hvis vi ikke vil bli gjort til objekter for andre, hvorfor gjør vi andre til objekter for vår bruk?

Mot slutten av The Sexual Politics of Meat skrev jeg: «Spisning av dyr fungerer som speil og representasjon av patriarkalske verdier.» Det var sant da og det er sant nå.

Klikk på bildene for å se dem større

***

Carol J. Adams er en veganfeministisk forsvarer og aktivist. Hennes tekster utforsker den kulturelle konstruksjonen av sammengripende undertrykkelser. Gjennom en analyse av holdninger, litteratur, filosofiske ideer og dagsaktuelle bilder fra mediene og reklame, teoretiserer hennes bøker – The Sexual Politics of Meat: A Feminist- Vegetarian Critical Theory (1990), Neither Man Nor Beast: Feminism and the Defense of Animals (1994) og The Pornography of Meat (2003) – sammenhengene i hvordan kvinner og dyr undertrykkes og seksualiseres.

Hun er også medforfatter av Animals and Women (1995) og The Feminist Care Tradition in Animal Ethics (2007) – begge med Josephine Donovan- og har skrevet omfattende om vegetarianisme og veganisme. Hennes bøker Living Among Meat Eaters og How to Eat Like A Vegetarian even if You Don’t Want to Become One (medforfattet med Patti Breitman) gir måter å kroppsliggjøre veganfeministisk teori.

Av Rune Ellefsen

Begrepet spesiesisme[1] ble lansert i bokform for første gang i 1970 av britiske Richard D. Ryder. I 1975 publiserte filosofen Peter Singer den klassiske boka Dyrenes Frigjøring hvor han tar for seg spesiesisme som forklaring på menneskers fordommer mot dyr. Singer mener at spesiesisme, på linje med rasisme og sexisme, bidrar til undertrykking og rettferdiggjøring av overgrep mot utsatte grupper – i dette tilfellet dyrene. Ifølge Singer er spesiesisme en fordom eller en tilbøyelighet til å favorisere interessene til ens egen art, på bekostning av medlemmer av andre arter.

I 1983 fulgte forfatter og aktivist Tom Regan opp Singers ideer i boka The Case for Animal Rights, hvor han støtter opp under forklaringer av overgrep mot dyr ut ifra en forestilling om spesiesisme. Oxford English Dictionary definerte i 1985 spesiesisme som ”menneskers diskriminering mot eller utnytting av visse dyrearter, basert på en antakelse om menneskehetens overlegenhet”.

Ved å betegne andre grupper som annerledes, basert på artstilhørighet eller fysiske karaktertrekk som hudfarge, hjernens størrelse eller kjønn, blir det mulig å legitimere utnytting. Forestillingen om dyrs natur som kvalitativt forskjellig fra menneskers gjør det mulig å behandle dyr slik det passer mennesker, og vektlegging av forskjeller fungerer ideologisk i den forstand at det nøytraliserer og rasjonaliserer maktskjevheter. Denne type tenkning har de samme ideologiske røttene som raseideologien og sosialdarwinismen, hvor enkelte raser framstilles som overlegne andre raser. ”De andre” skapes gjennom en prosess preget av dominans og hierarkisk tenkning som rettferdiggjør utnytting.

Spesiesisme kan beskrives som et fenomen som kommer til uttrykk på ulike nivå: i form av individuelle fordommer, som diskriminerende handlinger eller som en sosial struktur. Ideene om spesiesisme gjør oss bedre rustet til å vurdere samtidige og utbredte samfunnsforhold i et eksplorerende perspektiv, som stiller spørsmål ved legitimiteten i forhold vi tar for gitt. Det er nødvendig å stille spørsmål om berettigelsen ved å se dyr som kvalitativt forskjellige, og hvorvidt vi gjør stor urett ved måter dyrene behandles på i dagens samfunn.

Dyrerettighetstanken utfordrer spesiesismen

Akademikerne og forfatterne Richard D. Ryder, Peter Singer og Tom Regan (nevnt over) praktiserer ulike former for dyrerettighetsfilosofi og er aktive tilhengere av å tilkjenne dyrene både juridiske og moralske rettigheter. Disse dyrerettighetstilhengerne har vært opptatt av å både synliggjøre og utfordre spesiesismen.

I artikkelen ”Protecting the Animals?” gir statsviter Per Anders Svärd en forklaring på dyrerettighetsfilosofiens grunntanke, og viser dens antagonistiske[2] motsetningsforhold til spesiesismen. Han påpeker at dyr, på samme måte som mennesker, kan føle smerte og lidelse i tillegg til glede og velvære. Likeså representerer en for tidlig påført død et permanent og ikke-kompensatorisk tap av all framtidig positiv erfaring for ethvert individ. Ut ifra denne erkjennelsen mener Svärd at:

These facts remain morally relevant regardless of the affected individual`s capacity for rationality, speech, reciprocity – or any other supposedly ”unique human” trait. Much like ourselves then, many nonhumans[3] have morally relevant interests in avoiding pain, suffering and death. And if this is the case, it follows that those of us who are able to pass and act upon our moral judgement are obliged to respect these interests in all our fellow beings. Not doing so would amount to committing the moral error of speciesism […]. (ibid.)

En annen dyrerettighetsteoretiker Joan Dunayer mener at spesiesisme må forstås som: “[…] a failure in attitude or practice, to accord any nonhuman being equal consideration and respect”. Dunayer forfekter samtidig det hun omtaler som et abolisjonistisk dyrerettighetsperspektiv – et perspektiv som har en abolisjonistisk målsetting i forhold til bruk og utnytting av dyr. Abolisjonisme betyr her total avskaffelse, og begrepet er hentet fra bevegelsen som kjempet for å avskaffe det amerikanske slaveriet – hvor det var skiller mellom de som var abolisjonister (ønsket avskaffelse av menneskeslaveriet) og de som ønsket å forbedre behandling av menneskeslaver uten å endre rettsgrunnlaget som muliggjorde slaveriet (slavenes eiendomsstatus).

Ifølge Dunayer innebærer spesiesisme både en arroganse og urettferdighet ved menneskers selvfavorisering, akkompagnert av en tilbøyelighet til å misbruke dyr. Hun hevder at spesiesisme devaluerer dyrs interesser, fordi spesiesismen ser dyr som mindreverdige skapninger som vi kan utvise svakere hensyn overfor. Dunayer mener at spesiesister, på samme måte som rasister og sexister, rasjonaliserer sine diskriminerende handlinger. Hun sier at de diskriminerende handlingene har en nær sammenheng med diskriminerende holdninger. Spesiesistiske handlinger og holdninger forsterker hverandre kontinuerlig gjennom et gjensidig påvirkningsforhold. Dyrerettighetsperspektivet utfordrer disse handlingene og holdningene.

Dyr som mindreverdige i samfunn og lovgivning

Bruken av dyr i produksjonssammenheng og situasjoner hvor dyrene tjener ulike samfunnsmessige formål blir sjelden problematisert. Dyrevelferd og dyrevern belyses ofte i mediesaker og offentlige debatter som berører dyr, men forholdet som mest grunnleggende tas for gitt diskuteres sjeldent eksplisitt – nemlig spørsmålet; hva legitimerer at vi bruker dyr og påfører dem lidelse for våre egne formål?

I den norske dyrevelferdsloven er legitimeringsgrunnlaget for å bruke dyr og utsette dem for ubehag bygget på en spesiesistisk argumentasjon. Ifølge lovens ordlyd skal dyrene verken utsettes for unødvendige påkjenninger eller belastninger, og de skal ikke engang komme i fare for å påføres slike negative opplevelser. Dersom det å påføre dyr påkjenninger og belastninger ansees som nødvendig for å opprettholde eller oppfylle samfunnsinteresser oppfattes slike handlinger likevel sjelden som lovbrudd. Til tross for dyrs lovfestede beskyttelse mot smertefull behandling, utsettes dyr med overlegg for både påkjenninger og belastninger.

Dyrevelferdslovens politisk definerte formål overfor dyrene kan karakteriseres som uttrykk for spesiesisme. Loven har en klar spesiesistisk funksjon, som både vises gjennom lovens forarbeider og praktiske funksjon. Derfor virker loven i stor grad for å legitimere og opprettholde utnytting av dyr innen landbruk, dyreforsøk, jakt, fangst og fiske. Dyrenes interesser av liv, frihet samt fravær av ubehag og smerte nedvurderes og underkjennes til fordel for menneskesamfunnets ønsker og økonomiske vinning.

-

Litteratur:

Dunayer, Joan (2004): Speciesism. Derwood, Maryland: Ryce Publishing.

Frøslie, Arne (2000): ”At dyr ikke skal lide i utrengsmål – Om dyrevernlovens hovedparagraf” i Dyreetikk. Andreas Føllesdal (red.). Bergen: Fagbokforlaget.

Jørgensen, Marianne Winther og Louise Phillips (2008): Diskursanalyse som teori og metode.
Roskilde: Roskilde Universitetsforlag.

Larsen, Guri (2003): Dyrevern eller samfunnsvern? Dyremishandling som lovbrudd og lovlydig handling.
Oslo: Unipub forlag.

Nibert, David (2002): Animal Rights – Human Rights; Entaglements of oppression and liberation.
Lanham-Boulder-New York-Oxford: Rowman & Littlefield Publishers.

Roach Anleu, Sharyn L. (2000): Law and social change. London-Thousands Oaks-New Dehli: Sage Publications.

Singer, Peter (1997): ”Om djürens frigjörelse” i Djur & människor – en antologi i djuretik. Lisa Gålmark (red.). Falun: Bokförlaget Nye Doxa.

Sollund, Ragnhild (2008): “Causes for Speciesism: Difference, Distance and Denial” i Global Harms – Ecological Crime and Speciesism. Ragnhild Sollund (red.). New York: Nova Science Publishers.

Svärd, Per Anders (2008): “Protecting the Animals? An Abolitionist Critique of Animal Welfarism and Green Ideology” i Global Harms – Ecological Crime and Speciesism. Ragnhild Sollund (red.). New York: Nova Science Publishers.

Teksten er et bearbeidet utdrag fra Rune Ellefsens masteroppgave i rettssosiologi fra 2009:
“Ny dyrevelferdslov: Beskyttes dyr eller næring? – Interessekonflikt og motstridende syn på dyrs status i lovprosessen forut for dyrevelferdsloven” (http://www.duo.uio.no/publ/kriminologi/2009/92285/Ellefsen.pdf)

[2] Antagonisme er et begrep for å beskrive gjensidige motsetningsforhold, hvor den ene partens framgang går på bekostning av den motstridende parts interesser (Jørgensen og Phillips 2008: 60).

[3] Svärd skiller mellom humans (mennesker) og nonhumans (ikke-mennesker/dyr).

”Hva er dyrerettigheter? Den veganske fredserklæring” av Lee Hall ble publisert i Dissident Voice 08. April 2009.  Hall skriver om hvorfor dyrs rettigheter er av vesentlig betydning for sosial rettferdighet og miljøvern.

Norsk oversettelse av Arild Tornes.

Lee Hall er jurist og dyrerettighetsaktivist. Hun er juridisk ansvarlig for Friends of Animals, en internasjonal dyrerettighetsorganisasjon stiftet i New York i 1957.

—

Dyrerettighetsaktivister er kjent for å prate om det vi er imot. Men hvilke rettigheter er det vi er for? La oss begynne med å tenke gjennom hvorfor vi bruker betegnelsen ”rettigheter” i det hele tatt.

Vi har konstruert et system som behandler alt og alle på planeten som enten en person eller som et stykke eiendom. Vann og frø, trær og strender: alt til salgs. Bevisste dyr klassifiseres også som eiendom, tilgjengelig for å brukes av ”personer” (inkludert bedrifter). Kun disse juridiske personene har rettigheter – sosialt konstruerte skjold som forplikter oss til å respektere andre folks interesser. Noe som fører oss tilbake til dyrerettighetsaktivister. Folk som er seriøse om ikkemenneskelige dyrs rettigheter ønsker å stanse systemet som gjør menneskets interesser til første prioritet, for så å kontrollere alle andre skapninger til vår bruk og bekvemmelighet.

Ideen om dyrs rettigheter har vært med oss en lang tid. Henry Salt, forfatter av Animals’ Rights Considered in Relation to Social Progress (1892), hevdet at menneskets tradisjon med å avle frem dyr for konsum handler om å påføre følende vesener unødvendig skade. Salt, som Anna Kingford (hun ble uteksaminert fra legeskolen i Paris i 1880, unik i så måte uten å ha utført noen dyreforsøk), påvirket Gandhi til å bestemme seg for at det var en moralsk plikt å ”ikke leve på bekostning av våre med-dyr”. Og i 1944, ble ordet ”veganer” formulert for å utrykke ideen om samvittighetsbasert avstandstaken fra krig mot våre medskapninger. Den veganske fredserklæring er en forpliktelse til å unngå produkter fra dyrebruk, som meieriprodukter, kjøtt, egg og honning. Ved å velge melonskiver eller en tallerken fylte vinblad, undergraver veganere tradisjonen med dyreavl – en tradisjon som samtidig bruker habitat som dyr trenger for å leve i frihet.

I sin videste forstand er veganisme kultivering av et samfunn som går bort fra dominans og systematisk drap. Dette er kjernen i dyrerettighetsteorien: Det direkte kravet om at alle bevisste skapninger, mennesker eller ikke, skal ha lov til å leve på deres egne premisser – ikke på premissene satt ned av dem som prøver å kontrollere og utnytte dem.

En appell fra vår planet

Forestill deg dagen utenomjordiske avlegger oss et besøk. Siden de er mer tilpassningsdyktige og avanserte enn oss, men ikke evner å høre eller forstå våre ord eller skrik, debatterer de om hvorvidt de skal konsumere oss, utføre eksperimenter på oss eller ta oss med hjem som leketøy. Våre egne valgmuligheter stanses. De bestemmer seg for at vi skal tjene dere interesser for mat, forskning og underholdning. Vi blir skremt og frastøtt, til og med av dem som insisterer på at de gjør det for vårt eget beste (hyrdedømme, har vi jordboere kalt det). Vi foretrekker å selv bestemme hva som er godt for oss.

”Vær så snill og la oss være i fred”, ber vi. ”Ikke splitt opp våre familier for å introdusere oss inn i deres mer avanserte kultur; ikke prat om hvor bra dere vil behandle oss før dere bruker oss opp. Ikke prøv å kopier vårt naturlige habitat for at vi kan kunne leve og reprodusere oss mens dere stiller oss ut. Ikke gjør det selv om dere vet at vi vil sprenge oss selv i luften eller bli utryddet under de smeltende ispolene. Bare gå i fred.”

Kunne vi selv innfridd den appellen? De fleste vil kalle det umulig, si at vi må være realistiske. De vil si at strukturer av dominans og underkastelse, og hierarkiske ideer om arter er for integrert i menneskets tenkning for å kunne reverseres. Uansett om de har rett eller ikke, viderefører de dermed maktstrukturene menneskeheten har konstruert. Det første skritt for å oppnå forandring er å forestille seg det, og det har den veganske etikken gjort. På sitt beste inspirerer vår bevegelse samfunnet til å akseptere risiko, til å respektere andre skapninger selv om det betyr å akseptere en viss grad av fare. Den vil la dyr være i stand til å leve og bevege seg fritt i rommene de er naturlig tilpasset, og å nekte å fremmedgjøre dem fra disse habitatene.

Ren rettferdighet utfordrer oss til å gripe inn i syklusen av dyreavl og slutte med å sende domestiserte katter, tropiske fugler, og andre malplasserte dyr inn i verden for å kjempe for seg selv i biosamfunn som er dårlig egnet til å forsørge dem. Som å la fugler være i deres egne skoger fremfor å fjerne dem og bure dem inne som dekorative og pratsomme kjæledyr, å la sjimpansene leve i deres naturlige territorium fremfor å plassere dem i dyrehager og språk laboratorier, la flaggermus og ulver og jaguarer migrere uten hinder, å respektere kalkuners naturlige liv fremfor å anse deres slaktede kropper som essensielt for høytidsbuffeer; la fisker være i havet for å svømme fritt. Frihetens verdighet samt livet i seg selv er kjernen i hva rettigheter er ment å forsvare.

Det betyr ikke at vi ignorerer de avhengige og domestiserte – forlatte kaniner eller hjemløse katter og hunder med behov for hjem. Dyrerettighetsteorien utfordrer syklusen som gjør dyr avmektige for at vi så skal komme til deres redning; det er likevel ingen utvei for å kunne ignorere velferden til avhengige dyr som allerede er født. Vi er alle medlemmer av menneskeheten, klassen vi har konstruert for å tillegge oss selv retten til å kontrollere alle de andre. Hvor vi har utsatt våre medskapninger for fare og gjort dem avhengige, har vi et kollektivt ansvar for å ta oss av dem i dag. En omsorgsgivende etikk passer å anvende for katter, hunder og andre fremavlede dyr, mens dyrerettigheter betyr å forhindre syklusen av kontroll på forhånd, å forhindre ødeleggelsen av samfunn av rådyr, coyoter, elger og ulver, villkatter, hvaler, flaggermus og bier. Det er derfor det sterkeste forsvar for dyrs rettigheter må engasjeres i miljøvern.

Til gjengjeld presentere dyrerettighetsteorien miljøvernere med deres sterkeste sak. Et samfunn som seriøst tar hensyn til dyrs krav til sitt habitat vil nekte å la Mobil, Shell og BP – eller Nature Conservancy, som har profittert på boring etter naturgass i habitatene til den svært truede skogshønen storpræriejerpe – ignorere interessene til dyr. Dyrs rettigheter vil forandre menneskehetens måte å gjøre forretninger på.

Tom Regans Case for Animals Rights (1983) oppfordret til: “Med hensyn til ville dyr, er den generelle politikken til rettighetssynet dette: la dem være!” Disse små ordene går rett til kjernen av teorien. Regans tre små ord kaster også lys over behovet for en positiv formulert rett for frittlevende skapninger til å eksistere. Hvis rettighetsforsvarerne kun fokuserer på ”abolisjon” – altså på å fjerne dyr fra eiendomskategorien – er det fare for å overse det positive behovet til ville dyr i å utfolde og oppleve sine egne liv. Vi kan stoppe å avle frem andre dyr for å tjene våre hensikter, men ignorere tapet til samfunnene som kommer inn i verden på egen hånd; dyrerettigheter blir en tom ide hvis dyr ikke overlever for å tjene på begrepet. Det betyr at vi må kontrollere vårt eget antall og lære å respektere miljøet ikke bare for vår helse eller estetiske sans, men fordi det er hjemmet til andre levende skapninger.

Dyrerettighetsaktivismens evolusjon

En av mine kollegaer i bevegelsen, Peter Wallerstein, i Friends of Animals’ maritime dyreredningsgruppe, er ekspert på å hjelpe dyr langs kysten som blir fanget i fiskerutstyr. Ideen er å redde dyr fra farene mennesker har skapt (konsekvent i forhold til oppdraget vil ikke Wallerstein spise fisk), og raskt returnere dem til deres normale liv. Å redde er å utøve kontroll over en sel eller en pelikan, så Wallerstein mener intervensjonen bør være midlertidig. Kun lenge nok til å gjøre dyrene i stand til å trygt vende tilbake til deres hav eller himmel, hvor de kan leve på sine egne premisser. I de fleste tilfeller for FoA’s maritime dyreredningsgruppe er interaksjonen kort – selv om enkelte sjødyr blir funnet så ille tilredt at de har behov for langsiktig pleie. Uvanlige alger florerer, sannsynligvis i sammenheng med havets økende temperatur, det forårsaker forgiftning av domoinsyre, som ofte er fatalt for sjøløver og sjøfugler.

Enkelte andre – edderkoppaper, sjimpanser, gibboner, papegøyer, og forskjellige dyr holdt av mennesker for så å ha blitt dumpet, slik som dem som lever i vårt San Antonio Sanctuary – trenger en omsorgsgivende etikk, og de trenger den for livet. Primarily Primates gir dets dyr private rom og utfordrer offentlig menneskets følelse av rett til å bruke andre dyr. Og det innebærer å konfrontere alle virksomheter som avler frem domestiserte dyr og bruker opp habitat hvor frittlevende

dyr engang trivdes. Evolusjonen i vårt arbeid inkluderer nå samarbeid mellom rednings- og rehabiliteringsgrupper og dyrerettighetsteoretikere. Vi poengterer at aktivister kan og faktisk utfører omsorgsarbeid for dyrene fanget i vårt nåværende system.  Samtidig organiserer de en ny kulturell virkelighet, slik at hele samfunn av dyr ikke vil bli fordrevet fra deres land og vann, selektivt avlet for å møte våre ønsker, eller på andre måter presses inn i situasjoner som de trenger å bli reddet fra.

Vi vet at vi stiller spørsmål som utfordrer mange, mange generasjoner av kulturelle mønster. I lys av det enorme ansvaret vi har akseptert, hvilke rettigheter bør vi søke?

Sett i det sterkeste og beste lyset, er ikke forslaget om dyrs rettigheter en liste med krav, men kultivering av en respektfull holdning. En vilje til å leve forsiktig på jorden og å gå respektfullt langs havet uten å se på dem som lager med ressurser for oss. Et ønske om å la naturlige planter blomstre for bier, å gro våre avlinger med en verdsetting av dyrene som beveger seg under og over dem. Vi trenger å lære så mye som mulig om å la andre dyr være i fred.

Å respektere livene til seler betyr å respektere livene til fisker og andre dyr i deres vann. Å respektere livene til primater vil nødvendigvis bety å respektere trefroskene i skogene som trenger oss til å stanse vårt  tømmermaskineri. Hva de andre medlemmer av jordens biosamfunn trenger fra oss er en robust bevegelse til å forsvare naturområdene som står igjen.

Når vi i prinsippet blir enig om hva dyrs rettigheter bør være og så går inne for å gjennomføre det, å kultiverer et samfunn som vokser fra seg sin drift til å drepe og erobre, da må vi avgjøre de beste tilnærmingsmåtene i spesifikke situasjoner. Noen vanskelige spørsmål vil handle om konflikter vi kan ha forårsaket eller forverret, gitt vår overbefolkede populasjon og måtene vi allerede har forandret planetens overflate på. Nøkkelen vil være oppmerksomhet, slik at vi med sikkerhet kan unngå å gjeninnføre menneskehetens forrang over andre dyresamfunn.

Da den forsvarer de vitale interessene til våre medskapninger i levedyktige habitat, presenterer den veganske fredserklæring den mest seriøse utfordringen til dem som avskoger landet, tingliggjører liv og forurenser jorden, vannet og atmosfæren. Av den grunn er den ikke bare en nøkkel for oss til å bli fullt ut moralske aktører på den økologiske arenaen, men den trengs også for å forhindre den fra å bryte sammen. Vi har ikke råd til å akseptere tapet av hele biotiske samfunn og nedsmelting av store isbreer; hvis vi ikke forandrer oss snart vil våre muligheter gå tapt. Aldri har det vært viktigere for veganske aktivister å vite akkurat hva vi spør om og bli hørt.